Billig strøm til datasentre kan bli et subsidiesluk

Målet om lave kraftpriser kombinert med stor etterspørsel etter kraft til datasentre, kan ende med nedbygging av naturen og årlige subsidier på fem milliarder bare til ett, stort datasenter.

Norge er på kort tid blitt et attraktivt land for etablering av datasentre. De står bokstavelig talt i kø for å få tilgang til strømnettet vårt. Det er forståelig. Det er bred politisk enighet om at Norge skal ha lavere kraftpris enn landene rundt oss.

Regjeringsplattformen fra Hurdal slår fast at rimelig fornybar kraft fortsatt skal være et konkurransefortrinn for norsk industri. Regjeringen omfavner dessuten datasentrene som en bærekraftig fremtidsnæring for det digitale Norge.

Regjeringsplattformen fra Hurdal slår fast at rimelig fornybar kraft fortsatt skal være et konkurransefortrinn for norsk industri.

Mogstad og Sørgard

Om man tar på alvor politikernes løfte om lavere kraftpris i Norge enn landene rundt oss, må enhver økning i etterspørselen i Norge møtes med tilsvarende økning i innenlandsk produksjon. Det opprettholder dagens netto kraftoverskudd – høyere produksjon enn forbruk – og bidrar dermed til at vi over tid har lavere kraftpris hjemme enn ute.

Konsekvensen er at etableringen av datasentre må utløse mer utbygging av kraft. Men det er vanskelig å realisere. Potensialet for mer utbygging av norsk vannkraft er svært begrenset. Kjernekraft er forholdsvis dyrt å bygge ut, og det vil ta mange år før det eventuelt blir satt i produksjon.

Regjeringen har nylig vedtatt regler som skal få fart på vindkraft på land, men også landvind har en grense. Økt utbygging betyr større press på naturen, og erfaringen de siste årene indikerer at det neppe er politisk mulig å bygge ut nok til å møte en kraftetterspørsel som stadig vokser.

Når potensialet for landvind er uttømt, kan flytende havvind være et alternativ. Men flytende havvind er dyrt og krever en kraftpris på i alle fall 1,50 kroner per kilowattime for å være lønnsom. Dersom myndighetene samtidig ønsker at kraftprisen skal ligge langt under én krone, oppstår et betydelig gap mellom kostnad og salgspris.

Dette gapet forsvinner ikke av seg selv. Noen må betale det.

Mogstad og Sørgard

Dette gapet forsvinner ikke av seg selv. Noen må betale det.

Dersom staten dekker forskjellen gjennom støtteordninger til ny kraftproduksjon, innebærer det i praksis at fellesskapet finansierer strømforbruket til datasentrene. Et datasenter med et årlig forbruk på fem terawattimer (TWh) vil, med et kostnadsgap på én krone per kilowattime, representere en subsidie på om lag fem milliarder kroner i året.

Men kostnaden kan også komme i form av naturinngrep. Dersom datasentrene presser frem mer utbygging av vindkraft på land, blir spørsmålet ikke bare hva den nye kraften koster, men hva vi er villige til å betale i form av tapt natur.

Når ny kraft er så kostbar å produsere – økonomisk eller naturmessig – bør vi spørre oss selv om den beste løsningen er å bygge så mye kraft at prisen i Norge forblir lavere enn i andre land.

I et marked med knapphet, i dette tilfellet høy kostnad ved ny kraftproduksjon, er høyere priser nettopp signalet om at ressursen er begrenset. Høyere priser demper etterspørselen, prioriterer de mest lønnsomme investeringene og reduserer behovet for kostbar og naturkrevende utbygging.

Dersom kraftprisen i større grad fikk gjenspeile den reelle knappheten, ville vi bygget ut mindre ny kraft – og datasentrene ville betalt en større del av den faktiske kostnaden ved ressursene de legger beslag på.

Dagens system leder dessverre til en selvforsterkende mekanisme der billig strøm tiltrekker nye datasentre, nye datasentre utløser behov for mer kraftutbygging, og denne utbyggingen enten kan koste fellesskapet store summer eller legge ytterligere press på naturen.

Det paradoksale er at de som nå utløser ny utbygging – datasentrene – har høy betalingsvilje for kraft.

Mogstad og Sørgard

Det paradoksale er at de som nå utløser ny utbygging – datasentrene – har høy betalingsvilje for kraft. Det skyldes blant annet at Norge er attraktivt også av andre grunner enn lav kraftpris, ikke minst mulighet for kjøling. Det politiske målet om lav kraftpris blir dermed en gavepakke til en næring som har mulighet til å betale mye mer for kraften vår.

Den norske kraftdebatten handler ofte om hvor mye ny kraft vi trenger. Kanskje er det på tide å stille et annet spørsmål: Er målet å produsere mest mulig kraft, eller å bruke en knapp ressurs der den skaper størst verdi?

Dersom den neste kilowattimen koster tre ganger så mye å produsere som den selges for, er neppe problemet at vi bygger for lite kraft.

Problemet er at vi priser den eksisterende kraften for lavt. Om vi fortsetter å insistere på lavere kraftpris i Norge enn landene rundt oss, blir konsekvensen store subsidier, eller økt press på naturen, som følge av etablering av datasentre og annen kraftkrevende industri.

Innlegget var først publisert i DN 16. august 2026.

Toppbildet