Når ordene mister kraften

Vi som er opptatt av bærekraft og likestilling, kjente hjertet synke da Frp ble Norges nest største parti ved regjeringsvalget i høst, skriver Margrete D. Cardona i BT.

Mens planeten blir varmere og kvinnekampen møter økende motstand, stemmer flere og flere unge menn på et parti som prioriterer både miljøvern og likestilling lavt.

Det er en tendens som bekymrer dem som vet at vi må få ned utslipp nå, stanse insektdøden og snu forsuringen av havet. Må vi rope høyere om kvinnekamp og bærekraftig utvikling? Bør vi si klimaendringer oftere? Svaret er nei.

Revurdere språket

For dette har de hørt tusen ganger før. Ordet likestilling fører ikke til respekt for kvinner, og ordet bærekraft er ikke lenger bærekraftig. Unge gutters immunitet mot slike ord er ikke bare et spørsmål om sak, men et spørsmål om identitet.

Ordet likestilling fører ikke til respekt for kvinner, og ordet bærekraft er ikke lenger bærekraftig.

Margrete Dyvik Cardona

Det er en reaksjon mot den moraliserende autoriteten – den som i deres øyne er en sekk av «woke-tosker» som gnåler om alt fra klimaendringer og #metoo til #menaretrash.

Skal vi snu trenden, er vi nødt til å revurdere språket vi bruker når vi snakker til og om unge menn. Hvilke ord har mistet sin kraft, og hva synes vi det er akseptabelt å påstå om menn i den offentlige debatten?

Skadelig retning

I diskusjonstråder i sosiale medier er det blitt stuerent å si at alle menn er farlige, så lenge vi ikke vet hvem av dem som er farlige. Forestill deg at vi sa noe slikt om folk fra en annen kultur eller religion. En 18-åring som prøver å finne sin plass i samfunnet, blir lett skjøvet i skadelig retning av en slik diskurs.

Vi kan ikke gå ut fra at han som møter denne retorikken, griper den underliggende nyansen, at vi ikke egentlig mener «alle menn». Vi ønsker bare et samfunn som anerkjenner kvinners levde virkelighet, vår rett til kroppslig autonomi og trygghet. Så vi roper at det ikke er vår oppgave å «massere mannens skjøre ego».

Og når 18-åringen bak keyboardet skriver «ikke alle menn» etter å ha sett nok en video om at kvinner velger bjørnen over mannen som den de helst vil møte i skogen, synes vi han bagatelliserer kvinners opplevelser.

Men #ikkeallemenn er ingen bagatellisering; det er en anmodning om å erkjenne at verden er kompleks. Å møte ham på halvveien er ikke å massere hans ego. Å lytte er ikke farlig, og ingen blir radikalisert av å bli møtt med forståelse.

Men #ikkeallemenn er ingen bagatellisering; det er en anmodning om å erkjenne at verden er kompleks.

Margrete Dyvik Cardona

Trøtte mantra

Det er på høy tid at vi innser at vi ikke lykkes i å formidle vår egen virkelighet med den retorikken som nå dominerer. Det spiller ingen rolle om vårt krigsrop er fortjent.

Hvis budskapet ikke når gjennom til dem som trenger å høre det, må vi finne et nytt språk.

Det rådende debattklimaet skaper rekrutteringsgrunnlag for dem som nå setter ord på mannens frustrasjoner. De tar tak i venstresidens slagord, bruker dem mot oss og forenkler våre synspunkter. De opponerer mot den woke eliten, som roper om bærekraft i det ene øyeblikket, og at menn er roten til alt ondt i det andre.

Vi må ikke gjøre det så lett for dem. Vi må slutte å gjenta trøtte mantra, for ingen endrer standpunkt av å bli bombardert med slagord.

Trendord

Hvis vi ønsker et egalitært samfunn, må vi slutte å snakke om toksisk maskulinitet, og hvis vi ønsker en fremtid med ren luft, dyrkbar jord og temperaturer mennesker kan leve i, må vi slutte å si «bærekraftig».

Hvis vi ønsker et egalitært samfunn, må vi slutte å snakke om toksisk maskulinitet.

Margrete Dyvik Cardona

Ord brukt i for mange sammenhenger, mister sitt innhold. Hvis bærekraft kan bety nesten alt, betyr det ingenting. Det er blitt et trendord som dreper nysgjerrighet og undertrykker individualitet.

Bærekraft er abstrakt, det vekker ikke følelser, slik konkret språk gjør. Skjønnlitterære forfattere vet dette. Skal de få leseren til å gråte av en fortelling om krig, beskriver de ikke et livløst og utbombet landskap; de beskriver et par lyseblå, blodige babysko, henslengt blant ruinene.

Ikke være moraliserende

Vi må gjøre det samme med bærekraft og klima. Vi må beskrive verden i konkrete eksempler, være saklig, ikke moraliserende, og belyse årsak og virkning – som at tørke og flom i 2023 ødela så mange norske potetavlinger at vi måtte importere poteter. Eller at prisen på solsikkeolje har økt med 56 prosent på grunn av tørke i Bulgaria og Ukraina. At meloner har steget med 68 prosent, mye på grunn av tørke og styrtregn internasjonalt. Klimaendringer sier for mye på én gang.

Jo da, vi må få frem at klimaendringene er menneskeskapte, men hvorfor skal unge menn stole på dømmekraften til en politisk bevegelse som ikke skjønner forskjellen mellom «noen menn» og «alle menn»?

Polarisert debatt

Vi må fortsette å jobbe for en bærekraftig fremtid og et klima der mennesker kan overleve. Men la oss gjøre det med andre ord. Klarer vi å snakke om klima, i hvert fall til skeptikere, uten å bruke ordet klima? Klarer vi å ta unge menns frustrasjoner på alvor?

Få ting er farligere enn en polarisert politisk debatt, noe vi nettopp ble påminnet om gjennom drapet på Charlie Kirk.

De unge mennene jeg kjenner – studentene mine, mine barns mange venner – er høflige, gode og intelligente unge menn, fulle av humor. De er karer som gjør livet lysere. De er gutter vi kan være stolte av.

Jeg vet ikke hva de vil stemme, men jeg vet at jeg heller vil møte på dem i skogen, enn en bjørn. Og jeg vet at vi alle må diskutere politikk på en måte som lokker frem det beste i motparten.

Innlegget var først publisert i Bergens Tidende 18. september 2025.