Norge har det høyeste sykefraværet i Norden, og nivået har økt markant etter pandemien. Siden også kostnadene har økt, er det naturlig at mange er opptatt av hvordan vi kan snu denne utviklingen.

For oss økonomer er det nærliggende å tenke at problemet med høyt sykefravær kan løses ved å gjøre sykelønnsordningen mindre sjenerøs. Vi har en velbrukt hammer i verktøykassen – økonomiske incentiver – og sykefraværet ser ut som en fristende spiker.

Selv om det finnes mange årsaker til sykefravær, er det liten grunn til å tvile på at tiltak som karensdager eller redusert kompensasjonsgrad vil få ned nivået.

Arv er overvurdert: Har liten betydning for ulikhetene i samfunnet

De færreste blir rike av arv. Gaver og arv utgjør kun en liten andel av den samlede inntekten gjennom livet, viser ny NHH-studie.

Men bør vi bruke hammeren selv om vi vet at den virker?

Svaret på det spørsmålet avhenger av hva vi mener er verst:

Tenk deg en situasjon der alle sykmeldte får full lønnskompensasjon, men noen av dem egentlig er friske. La oss si vi er enige om følgende: De som er syke, fortjener full kompensasjon – de som er friske, gjør det ikke.

Hvis vi i denne situasjonen kutter i kompensasjonen, vil vi trolig redusere misbruk. Det blir mindre fristende for friske å utnytte ordningen. Men samtidig gir vi alle som faktisk er syke, mindre støtte enn de fortjener.

Hvem skal vi dele med?

Hvem er vi forpliktet til å hjelpe? Med et oljefond på over 20.000 milliarder kroner er dette grunnleggende moralske spørsmålet særlig viktig for oss nordmenn.

I en artikkel i American Economic Review fra 2023, skrevet sammen med Cornelius Cappelen og Bertil Tungodden, brukte vi økonomiske eksperimenter for å undersøke hvordan folk vurderer stønadsordninger når det er usikkert hvem som faktisk fortjener støtte.

I eksperimentet måtte deltagerne gjøre en avveining mellom to typer feil: De kunne gi støtte til noen som ikke fortjente det – såkalt falsk positiv – eller nekte støtte til noen som faktisk fortjente det – falsk negativ.

Vi fant at folk flest – både i Norge og USA – heller vil risikere å støtte noen som ikke fortjener det, enn å nekte støtte til noen som faktisk gjør det.

Dette mønsteret gjelder på tvers av land og politisk ståsted – selv om nordmenn og folk på venstresiden er noe mindre opptatt av å hindre misbruk enn amerikanere og personer på høyresiden.

I lys av disse funnene er det oppsiktsvekkende at debatten om sykefravær i så stor grad handler om risikoen for misbruk – og i så liten grad om faren for at reelt syke mennesker ikke får den støtten de fortjener.

Dette blir enda mer problematisk når vi tar inn over oss at mange går på jobb selv om de er syke – av lojalitet, pliktfølelse eller økonomisk frykt. Min egen mor, som har vært skuespiller i over 50 år, er et godt eksempel. Hun satte sin ære i aldri å forårsake at en forestilling måtte avlyses.

Kristopher Schau møter FAIR

I Forskningsrådets nye podkast-serie, tar Kristopher Schau for seg forskningen til Alexander W. Cappelen og Bertil Tungodden og deres kolleger ved FAIR.

Så lenge hun kunne stå på bena, sto hun på scenen.

Mange – meg selv inkludert – velger også «sykt nærvær» fremfor sykefravær, fordi arbeidsoppgaver hoper seg opp og ansvaret ikke så lett kan overlates til andre. Gjør vi sykelønnsordningen mindre raus, reduserer vi ikke bare støtten til de syke. Vi øker også andelen som tvinger seg selv på jobb når de burde vært hjemme – med risiko for forverret helse, lavere produktivitet og dårligere arbeidsmiljø.

Det er viktig å redusere misbruk. Men vi bør ikke gjøre det med en hammer som treffer både de friske og de syke.

Kanskje det er på tide å spørre: Hva er egentlig sykest – fraværet eller nærværet?

Innlegget var først publisert i Dagens Næringsliv 22. mai 2025. 

Nordmenn elsker frihet – men ikke økonomisk frihet

Vi beskriver ofte oss selv som et frihetselskende folk. Vår vilje til å begrense folks økonomiske frihet utfordrer dette selvbildet, skriver Alexander Cappelen i DN.

• Del på Facebook
• Del på Twitter
• Del på LinkedIn
• Del med e-post