EUs “grønne giv” har sluppet løs en regulatorisk storm på næringslivet, med alt fra EUs taksonomi for bærekraftig økonomisk aktivitet, “rett til reparasjon”-regelverket, og ikke minst CSRD – Corporate Sustainability Reporting Directive, eller Bærekraftsrapporteringsdirektivet. Men er bedriftene rustet for å leve i et CSRD-univers?
I snart to tiår har vi snakket om behovet for bærekraftsinnovasjon på scener, i forelesningssaler for ledere i videreutdanning og inne på kontorene til direktører og andre ledere. Holdningen fra mottakerne har mildt sagt endret seg radikalt i løpet av de to tiårene, men en respons som har vært vanlig nesten hele denne tiden er “la oss vente til reguleringene kommer – dersom dette virkelig er viktig vil det bli regulert”.
Det er nok mange som både river seg i håret og biter seg i leppen nå som reguleringene endelig er her. For det er vel ikke så mange som synes at det er behagelig å få CSRD-direktivet, Åpenhetsloven og andre rapporteringskrav tredd nedover hodet. Kanskje hadde det vært lettere å endre praksis før den regulatoriske pisken omsider ble funnet frem?
Og det er jo også noe trist over at det som nå blir det hovedsakelige virkemiddelet er rapportering. For kan vi virkelig rapportere oss til en mer bærekraftig fremtid? Vel, optimisten i oss tenker i alle fall at når det blir påkrevd med den typen gjennomsiktighet som CSRD-rapportering nå legger opp til, vil det sette i gang bølger i bedriftene det gjelder. For skal du først rapportere, legger jo det også press på deg til å faktisk gjøre noe, slik at du har forbedringer å rapportere om.
Som vi snakket om i en nylig episode av podcastserien Bærekraftseventyr: Dette direktivet er ikke småtteri. Den uttalte målsettingen er at det skal føre til en verden hvor bedrifter rapporterer like omfattende og med samme kvalitet som finansiell rapportering. Og gjennom de såkalte ESRS-standardene innenfor CSRD-rammeverket, blir omfanget av temaer bedrifter skal måle og rapportere på, svært betydelig.
I første omgang – fra og med i år – er det bare de største, børsnoterte foretakene som rammes av de obligatoriske rapporteringskravene. Men år for år utvides kampsonen. Allerede neste år skal en rekke større foretak også rapportere, og året etter de noterte små og mellomstore bedriftene også. Men som blant andre Regnskap Norge har kommunisert klart og tydelig – du slipper ikke unna bare fordi du er liten. For dersom du ønsker å være en leverandør til bedrifter som rammes av CSRD, eller dersom du ønsker å delta i anbudskonkurranser, er sannsynligheten stor for at du vil måtte rapportere (i det minste forenklet) du også.
For i CSRD-rapporteringen ligger nemlig også rapportering på egen verdikjede. Enten det dreier seg om såkalte Scope 3-utslipp eller aktsomhetsvurderinger av arbeiderrettigheter hos underleverandører, pålegges store selskaper i økende grad også å sannsynliggjøre at leverandørene deres også omstiller seg i grønnere og mer rettferdig retning. Og dermed sitter SMBene i klemma de også – for når de store kundene sier hopp, ja, da er det bare å hoppe!
Og for de mange stemmene som sier at “det spiller ingen rolle hva vi gjør her på det europeiske kontinent – det er jo Kina som må endre seg! Nylig kom også nyheten om at kineserne fra 2026 lanserer sin egen ekvivalent til CSRD, som i stor grad baseres på ESRS-standardene og pålegger selskaper som er noterte på tre store kinesiske børser at de må rapportere på klimautslipp, økosystem- og biologisk mangfold-påvirkninger, sirkulærøkonomi, leverandørkjedeansvar og mye mer.
Som nevnt er det jo ikke bare å knipse med rapporteringsfingrene og forvente en bedre verden. Men det blir jaggu spennende å se hva effekten blir av at så mange bedrifter så raskt vil måtte åpne opp om sosiale og miljømessige forhold. Og herunder skal de ikke bare kommunisere sine egne positive og negative fotavtrykk på samfunn og miljø. De skal også kommunisere risikoer og muligheter knyttet til de sosiale og miljømessige utviklingstrekkene rundt dem. Denne såkalte “dobbelte vesentligheten” ligger i bånn for hele CSRD, og gir uten tvil et rikere informasjonsgrunnlag om hvordan bedriftens bærekraftsbusiness ser ut.
Profesjonelle brukere av denne typen informasjon gnir seg jo langt på vei i hendene. For en finansanalytiker er det riktignok mer informasjon å grave seg gjennom, men totalbildet av bedriftens virksomhet blir jo rikere og dette kan informere beslutningene som tas. På samme måten er nok regulatoriske myndigheter glade for (om enn sikkert også overveldet over) at de kan få enda bedre beslutningsgrunnlag for hvordan og på hvilken måte de bør regulere bransjene de har råderett over.
Og så er det nok mange bekymrede borgere der ute som kanskje ikke klarer å nyttiggjøre seg av de 50-, 100- og 200-siders bærekraftsrapportene som mange bedrifter nå produserer og offentliggjør. Det koster å lage dem, men det koster jaggu å lese og fordøye dem også!
Likevel beholder vi optimismen på at et CSRD-univers kan bli et bedre univers. Ikke bare for konsulentene som kan selge rådgivning, og for revisorene som kan selge timer på assuransetjenester. For kanskje er det slik at de økte kravene til måling og rapportering ikke bare setter interessentene rundt bedriften i bedre stand til å stille krav, gi tilbakemeldinger og bruke bedriftens bærekraftsinformasjon til å ta informerte beslutninger som får konsekvenser for bedriften.
I tillegg kan man håpe på at dette også har interne effekter for bedriftene selv. At det å tallfeste sine egne utslipp, og effektene virksomhetens aktiviteter har for økosystemer og sosiale forhold, også får det til å brenne litt i magen til lederne. For det er rart med det, når man begynner å måle noe, begynner man ofte å bry seg om tallene – og om forbedringen.
Så hvem vet, kanskje er det regnskapsfolket som kom til redningen da vi trengte det mest.
Innlegget var først publisert i Teknisk Ukeblad 23. februar 2024.