Muligens lider Mohn og Kvaløy av den vrangforestilling at såkalte klimatiltak i Norge og andre vestlige land har noen særlig betydning for utslipp av kulldioksid og deres angivelige skadevirkninger.
Rögnvaldur Hannesson,
Letestans? Et særdeles dårlig forslag
Hvis det så bærer ad undas er det ingenting Norge eller andre rike land kan gjøre med det, annet enn å sørge for å reise på første klasse, mener NHH-professor Rögnvaldur Hannesson.
Klaus Mohn og Ola Kvaløy tar til orde for stans i letingen etter olje og gass i DN 28. november. De hevder at verdien av de uoppdagede olje- og gassressurser på norsk kontinentalsokkel godt kan tenkes å være sammenlignbar med ukentlige svingninger i Oljefondets verdi.
Det sier nok mer om de ufattelige svingningene i verdens finansmarkeder enn om verdien av olje- og gassressursene. Men kanskje er vi blitt så rike at vi ikke har godt av mer. Mitt inntrykk er likevel at de fleste nordmenn er av en annen oppfatning.
Hvis Mohn og Kvaløy tror at stans i norsk leting etter olje og gass vil gi et merkbart bidrag til reduksjon i utslipp av kulldioksid fra fossile brensler må de tro om igjen. Dertil er norsk petroleumsproduksjon for ubetydelig. I fjor var norsk oljeproduksjon to prosent av verdens produksjon. Tilsvarende tall for gass var tre prosent. Det skal ikke store regneferdigheter til for å innse at selv om disse ble fjernet over natten, ville bidraget til utslippsreduksjon være sterkt begrenset.
Det er verre enn som så. Utslippene fra olje- og gassforbrenning skyldes etterspørselen etter disse energibærerne, og den har vi intet kontroll over. Andre oljeproduserende land ville gladelig kompensere for uteblitt produksjon fra Norge, et land som er ganske alene blant oljeeksporterende land om å være bekymret over utslipp av kulldioksid og deres angivelige bidrag til klimaforandringer.
Miljøverneriet - den ellevte landeplage
Miljøvern har det samme irrasjonelle ved seg som kristendommen, men er en langt større plage enn kristendommen var i Arnulf Øverlands tid, skriver Rögnvaldur Hannesson i Finansavisen.
Skulle man være bekymret for at olje og gass vil bli verdiløse i en fjern fremtid fordi etterspørselen uteblir, er det et argument for å fortest mulig få opp dette stoffet og ut i markedene. Det er antagelig en ubegrunnet frykt. Nylige prognoser fra det amerikanske International Energy Outlook regner bestemt med en økt etterspørsel etter olje og gass frem til 2050, og lenger frem ser de ikke. Deres analyser er antagelig mer nøkterne enn ønsketenkningen fra Energibyrået i Paris.
Muligens lider Mohn og Kvaløy av den vrangforestilling at såkalte klimatiltak i Norge og andre vestlige land har noen særlig betydning for utslipp av kulldioksid og deres angivelige skadevirkninger. Det er bare å se på statistikken.
Fra 1997, året Kyotoavtalen trådte i kraft, og frem til i fjor reduserte OECD-landene sine utslipp fra fossile brensler med tusen megatonn. Øvrige land, som var unntatt fra Kyoto avtalen, økte utslippene hele tolv ganger så meget. De fem land som økte sine utslipp mest i perioden 2012 – 2022 var Kina, India, Indonesia, Iran og Vietnam, med nesten 3000 megatonn.
Alle disse landene er folkerike og har en lang vei å gå for å nå den levestandard vi har. Veien dit er velkjent, økonomisk vekst drevet av energibruk. Og fossil energi er fortsatt den billigste og mest pålitelige energibærer av alle tilgjengelige.
Hvis det så bærer ad undas er det ingenting Norge eller andre rike land kan gjøre med det, annet enn å sørge for å reise på første klasse.
Rögnvaldur Hannesson
Det er i verdens folkerike og fattige land spørsmålet om nedgang eller ei i bruken av fossile brensler kommer til å bli avgjort. Og de kommer ikke til å la seg diktere av predikanter fra verdens rike land. De vil gå den vei de rike land, og nu sist Kina, har tråkket opp. Hvis det så bærer ad undas er det ingenting Norge eller andre rike land kan gjøre med det, annet enn å sørge for å reise på første klasse.
Innlegget var først publisert i DN 29. november 2023.