B-ordet, bærekraft, har et imageproblem, og vi blir ofte spurt hvorfor bærekraft og ESG er så upopulært og kontroversielt, skriver NHH-forskerne Sveinung Jørgensen og Lars Jacob T. Pedersen i Teknisk Ukeblad.
Skulle det ikke være lett i å si seg enig i at de 17 bærekraftsmålene er ambisjoner som ville gjøre ting bedre? Og hva kan gjøres for å få større oppslutning om å dekke både dagens og morgendagens behov innenfor planetens tåleevne?
Det var interessant å observere hvordan de marokkanske fotballheltene og tilhengerne deres fikk lov til å vise frem det palestinske flagget etter en av kampene de vant under fotball-VM i Qatar, særlig i lys av at det internasjonale fotballforbundet FIFA tidligere i mesterskapet hadde lagt ned forbud mot at spillere og publikum å vise regnbueflagget eller for den del ytre seg om fremmedarbeideres rettigheter i vertslandet. Fotballen skulle jo holdes adskilt fra det politiske.
Samtidig vet vi at bedrifter som Coca Cola og Hyundai, som begge er hovedsponsorer for mesterskapet, valgte å unngå reklamekampanjer knyttet til VM i mange europeiske land. De ventet neppe stående ovasjoner for å markedsføre det som kanskje er historiens mest upopulære fotball-VM. Eller var arrangementet egentlig så veldig upopulært når alt kom til alt?
For på den andre siden er det mange som synes at det blir for mange pekefingre når det snakkes om bærekraft. En ting er i fotballens verden, hvor FIFA allerede etter innledende runder deklamerte at dette hadde vært det mest vellykkede VM gjennom tidene. Og FIFA-presidenten virker å ha en stor majoritet av verdens fotballnasjoner bak seg og spås mange år foran seg som FIFA-president.
I en av de siste episodene av podcasten vår, Bærekraftseventyr, diskuterer vi dette og reflekterer over hvorfor bærekraftsmålene med mål som likhet mellom kjønnene, arbeidernes rettigheter, miljø og klima, av mange blir opplevd som nord-europeiske prosjekter med ideologiske undertoner. Ta en tur til Texas, for eksempel, hvor en relativt ny statlig lov gjør at staten ikke skal benytte finansinstitusjoner som har ESG-policyer for investeringer. Loven kalles for Texas sin “anti-ESG-lov” og gir uttrykk for en økende motvilje mot ESG-agendaen i flere amerikanske stater.
Og den finner man igjen andre steder på samme kontinent. For eksempel er det flere stater på det amerikanske kontinentet som forsøker å holde all snakk om FNs bærekraftsmål ute av skoleverket, da det sees på som innsmugling av sosialistiske tenkemåter inn i læreverket.
Det er således interessant å lese boken “Saving Us”, av klimaforskeren Katharine Hayhoe, som forteller om sine erfaringer med å snakke om klimaendringer med sine republikanske, evangelisk kristne venner, nettopp i Texas og omegn. Hun har utforsket måter å komme i dialog med alle de som fnyser av både bærekraft og klima. Det hun har lært er at mange av dem faktisk er opptatt av klima, de klarer bare ikke å se forbi de liberale budbringerne. Derfor kan de ikke fordra at løsningene som presenteres som oftest bryter med deres grunnleggende verdier.
Derfor starter alltid Hayhoe klimadialogene sine med å snakke om hva den andre parten er opptatt av, hva de er bekymret for og hvordan de ser for seg fremtiden. I disse samtalene kommer det ofte frem elementer som er direkte knyttet til bærekraft. Når hun så presenterer rådende kunnskap om klima og miljø, så opplever hun ofte at tilhørerne kjenner seg igjen i alt fra varme somre, tørke og dårlige avlinger, til at de gir uttrykk for at de er bekymret for hvordan dette vil påvirke både deres egen og barns og barnebarns fremtid.
Det er kanskje lett å tenke seg at det kun er republikanere, ledere i gulfstater og næringslivet som er negativt innstilt til bærekraft. Dette gjenspeiles i forskning gjennomført på Norsk Medborgerpanel, som viser at det er like mange som hater bærekraftsmålene som elsker dem. Videre vet vi fra andre undersøkelser at Nordmenn tror mindre på klimaendringer enn det gjør i andre europeiske land.
Her er det viktig å understreke at vi møter motstand til bærekraft fra begge sider av den politiske høyre-venstre-aksen, og på tvers av andre kulturelle og verdimessige ståsteder. Når vi sier B-ordet høyt, også blant sosiale og miljømessige aktivister, så hender det ofte at disse også reiser bust og blir provoserte. Disse aktivistene hevder ofte at bærekraft har blitt kolonialisert av bedrifter, at det kun fører til grønn- eller rosavasking av “business as usual” og at FNs bærekraftsagenda er dømt til å mislykkes fordi den ikke har brutt med ideen om økonomisk vekst.
Det virker med andre ord nesten som et umulig prosjekt å få 8 milliarder mennesker, haugevis av bedrifter, virksomheter, land og koalisjoner av land, til å forstå verden på samme måte - og enes om like måter å løse dem på. Som klimaforskeren Hayhoe viser, så kan det være mulig å nå gjennom til flere om man klarer å vektlegge felles verdier. Hun har videre god erfaring med å bruke personer som allerede har tillit hos ulike mottakere, slik hun selv har som evangelisk kristen.
Når vi tidligere tatt til orde for at vi må snakke mer, ikke mindre, om bærekraft, så fortjener dette kanskje en moderasjon. For like viktig som å snakke mer om det, så handler det kanskje vel så om mye om hvordan man prater om det. Skal vi, i god speiderånd, klare å etterlate “leirplassen” jordkloden i bedre stand enn når vi kom, og skal vi samtidig klare å dekke behovet til alle de som deler leirplassen med oss mens vi låner den, så er vi pukka nødt til å finne løsninger som kan være spiselige på tvers av kulturer og land.
Kronikken var først publisert i Teknisk Ukeblad 26. desember 2022.