Det sosialdemokratiske klassesamfunnet

Etter hvert som stadig flere blir del av den høyt utdannede eliten, er tilværelsen blitt verre for de som ikke blir det, skriver NHH-professor Victor D. Norman i DN.
Etter hvert som stadig flere blir del av den høyt utdannede eliten, er tilværelsen blitt verre for de som ikke blir det, skriver NHH-professor Victor D. Norman i DN.
Kronikk

9. august 2022 13:19

Det sosialdemokratiske klassesamfunnet

Utenforskapet er et ektefødt barn av den norske suksessen, skriver Victor D. Norman i DN.

Norge er et godt land å bo i for oss vanlige folk – vi som befinner oss rundt midten og oppover på Gauss-kurvene for evner og anlegg og de tilsvarende fordelingskurvene for utdannelse, jobb, hus, bil og hytte. Det er adskillig mindre godt for de som ikke når like høyt opp i ferdigheter og utdannelse.

Etter hvert som stadig flere blir del av den høytutdannede eliten, er tilværelsen blitt verre for de som ikke blir det. De ofte omtalte «guttene på gutterommet» er bare ett symptom på dette. Det er like mange unge jenter som står uten jobb, og andelen middelaldrende uten høyere utdannelse som ikke er i arbeid har økt kraftig både for menn og kvinner.

Noe av dette skyldes lav yrkesdeltagelse blant innvandrere, og noe skyldes at østeuropeiske gjestearbeidere har besatt mange av de aktuelle arbeidsplassene. Begge deler er forbigående fenomener.

En stadig større del av forklaringen er imidlertid at jobbene som tradisjonelt ble besatt av folk med relativt lav utdannelse er borte – først fordi de forsvant til Østen, nå fordi de gjenværende erstattes av fysiske og elektroniske roboter.

Dette er noe nytt. Helt siden Henry Ford viste hvordan samlebånd kunne gjøre ufaglærte amerikanere like produktive som europeiske mekanikere, har vi vært vant til at ny teknologi og større markeder ikke bare gjør kapitaleierne rikere; det skaper også flere og bedre betalte arbeidsplasser for alle. Det var erkjennelsen av dette som på 1930-tallet førte til samdrektigheten mellom fagbevegelsen og arbeidsgiverne, og la grunnlaget for den skandinaviske velferdsstaten. Det er den samme tankegangen som fortsatt ligger til grunn for lønnsoppgjør og skattepolitikk i vår del av verden.

Globalisering og robotisering virker dessverre ikke som Fords samlebånd. De skaper flere og bedre betalte jobber for de med høy utdannelse, men raserer livsgrunnlaget for de andre. Det oppveies et stykke på vei av at det blir flere jobber for ufaglærte i tjenestedelen av økonomien, men også der er kompetansekravene på rask vei oppover: På sykehusene er det knapt noen ufaglærte igjen, og på kafeer og restauranter slår DNs ekspertpanel raskt og nådeløst ned på steder som ikke ligger nær Michelin-nivå.

At det er blitt slik, skyldes ikke bare at kundene er kravstore. Det er vel så viktig at arbeidskraften er så dyr at den ikke kan brukes til billigprodukter. Gjennomsnittlig lønnskostnad i Norge er godt over 800.000 kroner per årsverk. Når lønnsspredningen samtidig er markant mindre hos oss enn i andre land, betyr det at mange jobber som kunne ha vært fylt av folk som nå står utenfor arbeidslivet rett og slett ikke finnes lenger. I sosialdemokratiets navn er de saldert bort.

Er det ønskelig og mulig å gjøre noe med dette?

Det burde i hvert fall være ønskelig. Klarer vi å erstatte utenforskapet med flere i jobb, vil de berørte få et mer meningsfylt liv samtidig som de og vi får en større kake å dele.

Om dét ikke er nok til å overbevise, burde de sosiale og politiske konsekvensene av utenforskap gjøre det. De er allerede i ferd med å destabilisere de vestlige demokratiene, og trusselen fra høyrepopulistene vil i hvert fall ikke bli mindre om vi lar utenforskapet bite seg fast. Så ja, det er mer enn høyst ønskelig at vi foretar oss noe.

Om det er mulig, er et vanskeligere spørsmål. Det er neppe noen som ønsker at vi skal gjeninnføre store lønns- og inntektsforskjeller. Lønnskostnadene i den nedre del av skalaen må imidlertid ned om det skal skapes jobber for alle. Den enkleste måten å få det til på, er ved at staten dekker en del av lønnskostnadene – ved direkte lønnstilskudd, redusert arbeidsgiveravgift, oppmyking av ansettelsesregelverket eller på annen måte.

Siden flere i arbeid vil gi økt verdiskaping og reduserte utgifter til trygd og sosialhjelp vil slike tiltak være mer enn selvfinansierende. Det eneste som står i veien for dem er den sosialdemokratiske vaneforestillingen om at høy lønn i seg selv avler høy produktivitet. Slik er det dessverre ikke lenger – i hvert fall ikke for de som ikke er fullt så vanlige som oss andre.

Kronikken var først publisert i DN 22. juli 2022.