Det er bakstreversk å ønske seg kunstig billig energi i Norge

Sauda og Odda smelteverk
Det var industrien som skapte kraften, snarere enn folkloren om at innestengt kraft skapte industrien. Verdens begeistrede sult etter sink, aluminium og gjødsel skapte fabrikken, verket og lokalsamfunn som Glomfjord, Notodden og Odda, skriver Gunnar Eskeland i DN. Foto: Sauda Smelteverk (wikimedia, Vidar Solheim) og Odda Smelteverk, cyanamidfabrikk (wikimedia, Chaugsnes)
Kronikk

3. april 2022 17:41

Det er bakstreversk å ønske seg kunstig billig energi i Norge

Man skal være varsom med hva man ønsker seg: Man kan få det. Vi vil ikke stå utenfor når verdens energibruk utfordres og forandres, skriver Gunnar S. Eskeland i DN.

Interesseorganisasjonen Energi Norges argument om at kabler er nødvendig for å utløse et verdiskapingspotensiale (i DN 1. april) er både drepende og treffende, siden havvind har både taps- og gevinstpotensial. Kablene vil hjelpe oss å skille mellom disse og skape verdier.

Europaflagget

Klimatoll, Marx og gratispassasjerer

Hvis Norge skulle være det landet i Europa som avviser klimatollen, ville mange få seg en god latter, for eksempel USA, Kina og Brasil – og Groucho Marx, skriver NHH-professor Gunnar Eskeland i DN.

Tapspotensialet er like viktig som frykten for å bli stående igjen på perrongen.

Øivind Schøyens innlegg om «tre måter å skjerme det norske strømmarkedet på» i DN 31. mars er derfor fallgruver langs en uønsket vei.

Rikt på fisk, tømmer og sjøtransport ville det vært idiotisk i Norge å prøve å stenge inne fisk og tømmer. Henrik Ibsens «Terje Vigen», fra blokaden, kan illustrere: Stengning gir nød. Andre kriser har samme budskap.

Rikt på fisk, tømmer og sjøtransport ville det vært idiotisk i Norge å prøve å stenge inne fisk og tømmer. Henrik Ibsens «Terje Vigen», fra blokaden, kan illustrere: Stengning gir nød. Andre kriser har samme budskap.

I dagens nordeuropeiske «strømprissjokk» kastes nostalgiske blikk tilbake mot forrige århundre, da produktivitetsøkning i industrialisering, elektrifisering og urbanisering vakkert løftet levestandarden. I Norge assosierer vi sødmen med kraftutbygging, prosessindustri, og overforbruksmåleren ved mors lykke: en elektrisk komfyr.

Det var industrien som skapte kraften, snarere enn folkloren om at innestengt kraft skapte industrien.

Verdens begeistrede sult etter sink, aluminium og gjødsel skapte fabrikken, verket og lokalsamfunn som Glomfjord, Notodden og Odda. Disse varene var den tids kabler og gjorde vår natur verdifull. For oss. Banker og investorer var også kabler, som koblet fremtidige produktverdier til bygging, også av boliger og skoler.

Vindmøller, pxhere.com

Nasjonalstatens svakhet kan snus til styrke

Lønnsomheten blir bedre, og vindmøllene flere og bedre, hvis kabler holder strømmarkedet åpent, skriver NHH-professor Gunnar S. Eskeland i Finansavisen.

Vi kunne ikke bli spesialister, men måtte kombinere produksjon av industrivarer og kraft. Spesialiseringens velsignelser kommer med lave transportkostnader og byer, så vi har ikke spesialistetternavn i Norge: ingen Farmer eller Fisher. Fiskerbonden i Norges veglause bygder måtte beherske begge deler, slik Odda måtte beherske både kraft- og smelteverk.

Slik har vi blitt rike på arbeid med Guds gaver og handel i disse. Handelens hollandske kogger med saltfisk er blitt containere og skip, rørledninger og overføringskabler. Vi ville spist mindre og dårligere hvis ikke importerte, og eksportvarenes verdier og verdiskaping ville kollapset om vi valgte å stenge dem inne.

Jeg kan ikke spise seks fiskemåltider daglig eller bruke 150 liter diesel. Så da kunne vi heller ikke spist avokado, studert i Australia, eller bygget sykehus.

Gunnar S. Eskeland

Slik kan folk få del i gevinsten fra høye kraftpriser, ikke bare få kostnaden

Husholdninger og bedrifter bør få del i verdistigningen på norsk vannkraft. Her er et forslag til beregning av beløpet vi alle bør få overført til konto i vintre som denne, skriver Gunnar S. Eskeland i Dagens Næringsliv.

Fiskerbonde kunne jeg vært.

Vi kan godt «skjerme» hjemmemarkedet for strøm, til en kostnad av mye dyrere vannmagasiner og vindfarmer, og nedbygget natur. Billigere kan vi erstatte elavgiften med en miljøavgift: Hvorfor skal tyskere – eller norsk industri – få strøm og landskap billigere enn norske husholdninger?

Avskjæring og innestenging vil være et ydmykende nederlag for gode resultater og prinsipper, etablert fra den gang kraftverkene begynte å strekke ledninger i nabolaget. Du betaler for det du bruker. Og ikke for det du ikke bruker.

Høy kraftpris i utlandet betyr at kraften har høy verdi. Der, og derfor her. Skal ikke utlendinger få kraften, om de betaler gode kroner for den? Skal vi bruke kraften på mindre verdifulle formål her; la energisparende investeringer og adferd gå til spille?

Inntektseffekter er viktig. I et norsk kraftsystem oppstår det profitt, fordi kraften fra billige vassdrag og høydedrag er like verdifull som den dyrere kraften vi bygger nå. Verdiene havner på offentlig hånd, mens kraftkjøpere – husholdninger og mange bedrifter – har «blitt fattigere».

Dette er ikke et problem, men en gave. Offentligheten er vår egen omfordelingsmaskin, og gaven skal til folket i skattereduksjoner og ytelser. Spesielt for dem med lavere inntekter, og unge, slik at vi fremmer arbeidsliv og verdiskaping, og gir hjelp til omstilling og vanskeligstilte.

Så er det mange som forestiller oss at overføringskabler for kraft vil eksportere og drenere landet for kraftgaven. Svaret er vel snarere at kablene foredler den, skriver professor Gunnar S. Eskeland i DN. FOTO: Legging av sjøkabelen sommeren 2017, fra Norge til Tyskland (tennet.eu) og kart over kabelen fra Norge til England (North Sea Link), som skal i prøvedrift 1. oktober (wikimedia)

Den kraften vi selger, er ikke så verdifull for oss som den vi kjøper

Når vi kjøper kraft, kan vi la vannmagasinene fylles opp, og slik flytte billig kraft til mer verdifulle tidspunkt – eller til batteriproduksjon. Det vil være ren sløsing å la være, skriver Gunnar S. Eskeland i DN.

Stat og kommune bør ikke hjelpe oss med strømregningen, for da går kraft og penger til sløsing og til dem som har mye fra før.

For verdiskapingens del ligger planetens klimavennlige fremtid i lavere energibruk. Da går ikke industrien vår godt fordi den har billig energi, men fordi den bruker fantasi, teknologi, arbeid og kapital til å bedre kvaliteten og høvle kostnadene, utslippene og energibruken.

Verden skal streve med å bruke energi nøysomt, og med utslippsfrie løsninger. Vi har alt å vinne på å være med på den utviklingen.

Kronikken var først publisert i Dagens Næringsliv 3. april 2022.