Omfordeling skal helst gå fra dem med mye til dem med lite, skriver Ibrahim Pelja i DN.
Da samfunnet stengte ned, introduserte staten flere tiltak for å redusere de negative effektene av koronakrisen. Et av disse var kontantstøtte til bedrifter. Dette skulle hindre ellers levedyktige selskap fra å gå konkurs, men sluttoppgjøret viser at vi hadde færre konkurser og at flere bedrifter gjorde det bedre i 2020 enn i 2019.
Det er selvfølgelig lett å være etterpåklok, og regjeringen måtte handle under stor usikkerhet. Det er likevel hensiktsmessig å diskutere hvorvidt vi burde ha visst bedre. La oss derfor se på hvordan rasjonelle aktører agerer i et marked uten kontantstøtte.
Da vi stengte ned, hadde bedrifter anledning til å permittere ansatte gjennom gunstige ordninger. Dette bidro til reduserte kostnader, men mange satt fremdeles igjen med betydelige kostnader og hadde nok ikke muligheten til å betjene disse løpende. Da havner ballen hos kreditor som må ta et valg: Begjære selskapet konkurs eller finne alternative løsninger.
Førstnevnte, konkurs, var det man fryktet, men var det realistisk?
For å svare på dette må studere på et av de mest grunnleggende konseptene innen økonomi: alternativet. Begjære konkurs, men så hva?
Dersom selskapet blir slått konkurs, skal det likvideres. Det innebærer salg av alt som kan selges. Hvor mye kan man forvente å innhente ved et slikt salg?
Empirien tilsier at kreditorer ved konkurs ikke burde forvente en dekningsgrad på mer enn 40 prosent. Det er blant annet fordi selskapets eiendeler ofte selges godt under markedsverdien.
Hva skjer så hvis selskapet likvideres under en global pandemi?
Når likviditeten i markedet er redusert og usikkerheten er stor, vil nok etterspørselen etter konkursboets eiendeler være betraktelig lavere. Kreditorer må da trolig vente seg enda lavere dekningsgrad.
Ta Norwegian som eksempel. Da flytrafikken stoppet opp, var det ikke bare det flyselskapet som befant seg i en vanskelig situasjon. Kreditorene kunne ikke lenger bare begjære selskapet konkurs og likvidere eiendelene. For hvem skulle de selge flyene til? De andre flyselskapene befant seg i samme situasjon og listen med potensielle kjøpere var kraftig redusert.
Resultatet var alternative løsninger i form av en rekonstruksjon.
Det kan fremdeles være gunstig å realisere et tap på en utestående forpliktelse dersom de frigjorte midlene (eller lokalene) har bedre anvendelsesområder. Banker kan låne ut midlene og utleiere kan finne nye leietagere. Men står selskaper på rekke og rad etter nye lån og lokaler under en pandemi? Og er ikke disse selskapene også potensielt utsatt for risikoen koronapandemien medfører?
Alternative løsninger vil i mange tilfeller være mer attraktive.
Selskapet har kanskje ikke mulighet til å møte de løpende forpliktelsene i dag, men pandemien har til syvende og sist en sluttdato (selv om denne er blitt noe forskjøvet).
Hvis aktørene er rasjonelle – kanskje en litt stor antagelse for noen – vil de fort innse at det er hensiktsmessig å utforske alternative løsninger for ellers levedyktige selskap, for eksempel betalingsutsettelser.
Dessverre betyr dette at noen selskaper ikke vil overleve. Forhåpentlig er dette selskaper som ellers ikke har livets rett. Men vi må nok regne med at noen ellers levedyktige bedrifter også vil gå med i dragsuget.
Fordelen med et slikt system er at vi tilrettelegger for en «markedstest»: Kreditor og debitor møtes for å vurdere hvorvidt selskapet ellers er levedyktig. Kommer de ikke til enighet er det en indikator på at minst en av partene ikke finner det sannsynlig at selskapet kan bli eller forbli lønnsomt etter koronapandemien.
De statlige tiltakene på sin side kastet ut et bredt nett. Det var uunngåelig at noe av støtten kom til å gå til bedrifter som ikke trengte den eller ikke er levedyktige, men vi sikret at alle ble reddet.
Problemet er at heller ikke dette var tilfellet. Vekstbedrifter ville ikke kunne motta tilstrekkelig støtte under statens ordning. De ble dermed avhengige av forhandlinger med kreditorer.
Det er, isolert sett, ingenting i veien med å gi bedrifter kontantstøtte og redde flere enn hva markedet potensielt ville gjort.
Problemet er at kontantstøtten til bedrifter i praksis har vært en verdioverføring fra privatpersoner og upåvirkede selskap. Disse verdiene har blant annet gått til selskap påvirket av pandemien, men også til noen upåvirkede selskap og ikke-levedyktige selskap.
Uavhengig av hva man mener om omfordelende tiltak, er det klart at omfordeling helst skal gå fra dem med mye til dem med lite.
Hvorvidt dette er tilfelle med kontantstøtten, er ikke umiddelbart klart, spesielt ettersom mange privatpersoner ble permittert eller mistet jobben, og selskapene som mottok denne støtten, tilsynelatende gjorde det bedre enn før.
Kronikken var først publisert i DN 13. september 2021.