Når ord blir ammunisjon

Ingenting er så lett som å få øye på en meningsmotstanders merkelapper. Jeg er i en diskusjonstråd på Facebook, og straks personen på den andre siden tar i bruk uttrykk som «falske nyheter» eller «klimahysteriet», slutter jeg å lese så nøye, skriver NHH-forsker Margrete Dyvik Cardona i BT.
Ingenting er så lett som å få øye på en meningsmotstanders merkelapper. Jeg er i en diskusjonstråd på Facebook, og straks personen på den andre siden tar i bruk uttrykk som «falske nyheter» eller «klimahysteriet», slutter jeg å lese så nøye, skriver NHH-forsker Margrete Dyvik Cardona i BT.
Kronikk

27. oktober 2021 11:15

Når ord blir ammunisjon

Hvorfor er det så vanskelig å nå igjennom til en som mener noe annet enn en selv, spør Margrete Dyvik Cardona i BT.

Etter så mange års erfaring med sosiale medier er det rart at vi fortsetter å rote oss inn i diskusjonstråder som ikke gir oss annet enn frustrasjon. Jeg vil tro at de fleste kan telle på én hånd hvor mange ganger de har klart å forandre noens mening.

Hvorfor er det så vanskelig å nå igjennom til en som mener noe annet enn en selv?

Mye av det har å gjøre med merkelappene vi bruker når vi argumenterer. Uttrykk som «klimahysteriet» på den ene siden, eller «patriarkatet» på den andre, påvirker ikke bare hvordan leseren forstår fenomenet jeg snakker om, det påvirker hva han eller hun tenker om meg. Det plasserer meg godt innenfor en gruppe mennesker motstanderen allerede har meninger om.

Slike «stock phrases», som de kalles på engelsk, er ord og uttrykk som typisk blir brukt av en bestemt person eller gruppe, og dermed blir assosiert med dem. I USA kan man for eksempel lett identifisere republikanere og demokrater ut fra hvilke uttrykk de bruker for å beskrive ting: gun control vs. gun safety, illegal aliens vs. undocumented immigrants, for eksempel.

Slike merkelapper beskriver ikke en virkelighet nøytralt, de fremhever en bit av den fra en bestemt synsvinkel; de inntar en polemisk posisjon og feller moralske dommer på grunnlag av den. Og vi griper til dem instinktivt, nesten som et skjold mot motstanderens meninger: «#Misogynist!»

Les andre kronikker her

Ingenting er så lett som å få øye på en meningsmotstanders merkelapper. Jeg er i en diskusjonstråd på Facebook, og straks personen på den andre siden tar i bruk uttrykk som «falske nyheter» eller «klimahysteriet», slutter jeg å lese så nøye. Jeg slutter å være nysgjerrig på hva slags argumenter han har å komme med. Ordene føles som en gimmick, et våpen, som egentlig ikke har noen informasjonsverdi.

Likevel setter jeg meg ned foran tastaturet med bankende hjerte og forklarer hvorfor denne personen tar feil. Og her faller jeg lett i samme felle. For vi bruker alle ord som våpen. Også mine meningsfeller bruker merkelapper som i beste fall får meningsmotstanderen til å himle med øynene, og i verste fall til å avskrive resten av det vi har å si.

Jeg får ham ikke til å reflektere over min side av saken når jeg bruker uttrykk som «patriarkatet», «misogynist» eller «bærekraftig». Det betyr ikke at disse ordene ikke har et meningsfylt innhold, men det er ikke det meningsmotstanderen leser når han ser merkelappen.

For ord brukt som våpen mister sin potens. Hvis jeg forteller henne som fordømmer transseksuelle, at hun er en cis-person, har jeg ikke gjort annet enn å bekrefte hennes antakelser om meg; jeg er en naiv jålebukk som blindt repeterer saueflokkens fancy nyord.

Imens sitter jeg bak tastaturet, vel fornøyd med dette kraftfulle ordet som så presist beskriver poenget mitt, og som satte henne skikkelig på plass.

Problemet er at dette ordet ikke er et argument i seg selv; det er i beste fall et resultat av en argumentasjonsrekke jeg har hoppet over.

Når vi bruker slike merkelapper, unngår vi å forklare hvorfor vi mener det vi mener. Vi tar for gitt at det finnes et «patriarkat» (som godt kan være en treffende metafor), men vi får ikke meningsmotstanderen med oss dit ved å bare slå ordet i bordet.

Jeg tror ikke mer på ideen om en dyp stat bare fordi jeg hører ordet ofte. Og til og med hvis jeg tar meg tid til å forklare hva jeg mener med bærekraft, er det sannsynlig at motstanderen slutter å ta meg på alvor så snart det ordet har forlatt tastaturet mitt.

På samme måte ville jeg kanskje ta meg tid til å lese en hel argumentasjonsrekke hvis jeg aldri støtte på ordet masketyranniet.

Selvsagt skal vi si det vi mener og uttrykke oss slik vi finner det naturlig. Men det kan være nyttig å tenke over hvorfor vi deltar i en diskusjon. For å utveksle ideer? For å få innsikt i den andre partens verdensbilde? For at andre som leser tråden skal se at denne personen ikke står uimotsagt? Eller for at motstanderen skal skjønne at hun tar feil?

I alle disse tilfellene er det fruktbart å lete etter alternative ord som kan begrunne, og dermed overflødiggjøre, de ladede merkelappene. Istedenfor å si «patriarkatet lever i beste velgående,» kan vi si at vi lever i et samfunn der makten hovedsakelig ligger hos voksne menn, og at det er dette vi vil utfordre.

Dette er selvsagt både mentalt og tidsmessig mer krevende; vi blir tvunget til å være spesifikke og transparente, og gjør det på den måten lettere for motstanderen å komme med motargumenter. Kanskje vi til og med må støtte opp påstandene med fakta.

Når vi tvinger oss selv til å sette andre ord på fenomenene, kan det også gjøre oss oppmerksomme på at vi hadde en vagere forståelse av et fenomen enn vi trodde, eller at det likevel ikke finnes sammenhenger vi trodde vi så. Våre tilvante merkelapper kan skape en skinnvirkelighet for oss.

Så hvis hensikten med deltakelsen i diskusjonen ikke bare er å få applaus fra ekkokammeret [også en merkelapp], kan det være strategisk å unngå å støte folk fra seg med verbale stikkvåpen.

Kanskje det kan gjøres til en selskapslek: Snakk om bærekraft uten å bruke ordet bærekraft.

Kronikken var først publisert i BT 26. oktober 2021.