Kan VG selge seg til hva som helst?

Er det tilsiktet at VG trykker annonseartikler for misvisende informasjon om forbrukslån til svimlende 200% rente? Finnes det en grense for hvor hvilken reklame som kan forsvares i en artikkel i VG-format, eller selger VG sin redaksjonelle troverdighet til høystbydende, spør SNF-forsker Ole-Andreas Elvik Næss i VG.
Er det tilsiktet at VG trykker annonseartikler for misvisende informasjon om forbrukslån til svimlende 200% rente? Finnes det en grense for hvor hvilken reklame som kan forsvares i en artikkel i VG-format, eller selger VG sin redaksjonelle troverdighet til høystbydende, spør SNF-forsker Ole-Andreas Elvik Næss i VG.
SNF

25. juni 2021 11:16

Kan VG selge seg til hva som helst?

VG lar kommersielle aktører spre misvisende informasjon gjennom annonseartikler som ser mistenkelig ut som VG-artikler. Hvordan vurderer VG eget ansvar for innholdet i disse artiklene, spør Ole-Andreas Elvik Næss i VG.

I en serie annonseartikler på vg.no kommer forbrukslånsbanken Ferratum med en rekke villedende påstander om forbrukslån. En av artiklene har overskrift «ekspert vil avlive myter rundt dyre forbrukslån», men «eksperten» er en ansatt i Ferratum, og «mytene som avlives» er at renten er det eneste som betyr noe ved valg av forbrukslån og at man ikke kan stole på forbrukslånbanker.

Det antydes også at andre norske forbrukslånsbanker i motsetning til Ferratum ikke oppgir effektiv rente. Ferratum selger forbrukslån med 200% rente.

Generelt er det svært høy rente på forbrukslån, men selv innenfor forbrukslånbransjen er dette en usedvanlig dårlig deal. Finansportalen har laget en oversikt over renten tilbudt av norske forbrukslånsbanker, og for et lån på 30.000 varierer den effektive årlige renten mellom 10% og 44%.

Er koronastøtten rigget for de rike og mektige?

Fem selskaper har til sammen mottatt én milliard kroner i koronastøtte, like mye som 27.000 småbedrifter til sammen. Og eiendomsselskapene tjener gode penger, skriver SNF-forsker Ole-Andreas E. Næss i DN.

Forbrukslånet til Ferratum er dermed over fire ganger dyrere enn det dyreste tilbudet i Finansportalens database. Ferratums rente er så høy at dersom man legger den inn på VG sin egen tjeneste for sammenligning av forbrukslån, så får man opp en feilmelding om at renteverdien er ugyldig.

Men det Malta-registrerte selskapet Ferratum får likevel lov til å spre misvisende reklame for dette forbrukslånet gjennom hele fire artikler i en layout som er nesten helt lik en vanlig VG-artikkel.

Annonseartikler og innholdsmarkedsføring (content marketing) mer generelt kan sees som en byttehandel: VG (og andre norske aviser) gir legitimitet til annonsørene ved å la dem skrive en artikkel med VGs font, format, stil og fargevalg. Dette gjør tilsynelatende annonsen mer troverdig, og slik reklame er derfor attraktiv for annonsørene.

Juridisk er det viktig at slike annonseartikler merkes som annonsørinnhold for å skille dem fra redaksjonelt innhold, men i praksis er annonseartiklene designet for å være så like de vanlige artiklene som mulig for å øke troverdigheten til annonsene.

For at denne byttehandelen skal fungere så er det nødvendig at slike annonseartikler oppfattes som mer troverdige enn andre annonser. Det er to måter slike annonseartikler kan oppfattes som mer troverdige: enten kan de faktisk være mer troverdige (for eksempel på grunn av redaksjonell kvalitetssikring) eller så kan de feilaktig oppfattes som mer troverdige (for eksempel fordi de ligner på vanlige artikler).

Er avisenes uavhengighet absolutt?

Schibsted-sjef Kristin Skogen Lunds kommentarer om Tangen-saken har satt avisenes uavhengighet på agendaen, skriver SNF-forsker Ole-Andreas Elvik Næss.

Faktisk troverdighet oppstår dersom avisene kun slipper gjennom kvalitetssikrete annonseartikler. Da kan man også tenke seg at kvalitetssikringen har en verdi for kundene, fordi kundene forstår at en annonseartikkel på vg.no med VG-skrift og VG-farger er mer troverdig enn andre annonser. Å lese en annonse i VG-farger under VG-logoen er i så fall et kvalitetsstempel for annonsen. Men dersom terskelen for å trykke en annonseartikkel ikke skiller seg fra andre annonser, så er det jo ingen ekstra verdi for kundene at annonsen kommer i VG-stil.

Hvordan mennesker tar politiske valg

Ole-Andreas Næss disputerer for doktorgraden ved NHH 11. mai 2020 med avhandlingen «Essays in Political Economy».

I så fall handler slike annonseartikler egentlig om å lure kundene til å tro at den redaksjonelle troverdigheten fra VG-merkevaren også gjelder annonsørinnholdet.
Kundene fortjener å få høre VG sine vurderinger rundt slike annonseartikler. Vi trenger å vite om VG stiller mer krav til innholdet i annonseartiklene enn til andre annonsører, eller om alle reklamer kan fremlegges som VG-saker så lenge ordet «annonsørinnhold» finnes et eller annet sted i artikkelen.

Er det tilsiktet at VG trykker annonseartikler for misvisende informasjon om forbrukslån til svimlende 200% rente? Finnes det en grense for hvor hvilken reklame som kan forsvares i en artikkel i VG-format, eller selger VG sin redaksjonelle troverdighet til høystbydende? Kundene trenger å vite om VG kan selge layouten sin til hva som helst.

Kanskje er det uansett på tide å kreve et sterkere visuelt skille mellom annonseartikler og uavhengige presseartikler.