Er sentralbankene egentlig uavhengige?

Etter at Jens Stoltenberg ble lansert som den heteste kandidaten til sjefsjobben i Norges Bank, har aviser og sjeføkonomer vært enige om én ting: Den erfarne statsmannen er den eneste som kan tøyle den ustyrlige milliardæren som leder Oljefondet. Foto: Sverre Christian Jarild (Stortinget), Nils S. Aasheim (NB)
Etter at Jens Stoltenberg ble lansert som den heteste kandidaten til sjefsjobben i Norges Bank, har aviser og sjeføkonomer vært enige om én ting: Den erfarne statsmannen er den eneste som kan tøyle den ustyrlige milliardæren som leder Oljefondet. Foto: Sverre Christian Jarild (Stortinget), Nils S. Aasheim (NB)
Kronikk

16. desember 2021 08:25

Er sentralbankene egentlig uavhengige?

Sentralbankene er med i et pokerspill hvor de har bløffet i hvert fall siden finanskrisen. Og de tør ikke annet enn å høyne i hver runde, skriver NHH-forsker Øyvind Thomassen i DN.

Etter at Jens Stoltenberg ble lansert som den heteste kandidaten til sjefsjobben i Norges Bank, har aviser og sjeføkonomer vært enige om én ting: Den erfarne statsmannen er den eneste som kan tøyle den ustyrlige milliardæren som leder Oljefondet.

Hva er galt med Høyre?

Høyre skulle vært det naturlige valget for alle oss som tror på kapitalisme i norsk utgave. Det er i stedet blitt partiet til støtte for store kapitalister, skriver NHH-forsker Øyvind Thomassen i DN.

Aberet sies å være Stoltenbergs bånd til regjeringen.

«Norges Bank kan ikke instrueres i sin virksomhet», står det i sentralbankloven. Vil Stoltenberg og Støre snakke sammen underhånden og omgå lovens intensjon?

Man kan imidlertid spørre seg hvor uavhengige vestlige sentralbanker egentlig er, selv når de ikke ledes av en forhenværende statsminister. I økende grad er finansmarkedenes øyne rettet mot dem. Kanskje kan til og med en ny virusvariant være positivt for aksjekursene, hvis det betyr at renten blir lav enda lenger?

Det er ingen mangel på kapital

Det er entreprenører med gode ideer, teft og gjennomføringskraft som er mangelvare, ikke kapitalistenes penger, skriver NHH-forsker Øyvind Thomassen i DN.

Husholdningene skal være fornøyde med renten på boliglånet og verdistigningen på huset og aksjefondet. Og så må renten holdes lav nok til at statsgjelden, som nå bikker hundre prosent av brutto nasjonalprodukt (bnp) i stadig flere land, kan betjenes.

I teorien skal ikke en uavhengig sentralbank ta hensyn til noe av dette.

Grunntanken bak sentralbankenes uavhengighet er enkel nok. Ekspansiv pengepolitikk kan øke aktiviteten i økonomien på kort sikt. Men bortsett fra i nedgangstider er sluttresultatet bare høyere priser, ikke økonomisk vekst. Politikere kan dermed lett fristes til å øke pengemengden for å skape en illusjon av oppgangstid frem til neste valg, med løpske priser som konsekvens.

Pengepolitikken må derfor overlates til uegennyttige byråkrater som ikke skjeler til valgresultater, men utelukkende bryr seg om «å opprettholde en stabil pengeverdi og fremme stabilitet i det finansielle systemet», som det står i loven.

Meningen er altså at sentralbanken skal sørge for et solid monetært grunnfjell som realøkonomien kan bygges på, samt likviditet til solvente banker i krisetider.

Men sentralbankene er med i et pokerspill hvor de har bløffet i hvert fall siden finanskrisen.

Øyvind Thomassen

Men sentralbankene er med i et pokerspill hvor de har bløffet i hvert fall siden finanskrisen. Gjeldsmassen er blitt så stor, og aksjekursene så sammenvevd med konsumetterspørselen, at de øyensynlig ikke tør annet enn å høyne i hver runde.

Alle vet at hvis aksjemarkedene faller, kommer sentralbankene til unnsetning.

En virkelig uavhengig sentralbank, som tok mandatet sitt alvorlig, ville kastet seg før innsatsen blir enda høyere, selv om det kostet litt i øyeblikket.

Er boligmarkedet «too big to fail»?

Hvis boligprisene noen gang faller markant, blir det nedgangskonjunktur. Vil staten redde høyt girede boligeiere? NHH-forsker Øyvind Thomassen stiller spørsmålet i en DN-kronikk.

Etter finanskrisen har man vektlagt såkalt makrotilsyn, som «skal dempe oppbyggingen av sårbarheter i det finansielle systemet eller øke robusthet mot forstyrrelser». Boliglånsforskriften og kapitalkrav til bankene er de sentrale virkemidlene i Norge.

Kravene fremstår imidlertid ikke som særlig strenge. Norske banker har en egenkapitalandel på rundt åtte prosent av aktiva. Det vil si at hvis eiendelenes verdi faller med åtte prosent, er egenkapitalen tapt.

Under bankkrisen på begynnelsen av 90-tallet var ti prosent av lån til husholdninger og tolv prosent av lån til foretak misligholdte. Siden den midlertidige toppen før bankkrisen har husholdninger og ikke-finansielle foretak økt sin gjeld fra rundt 140 prosent av bnp til 215 prosent i dag.

Men hvis det er så risikabelt, hvorfor drives bankene med såpass lite egenkapital?

Men hvis det er så risikabelt, hvorfor drives bankene med såpass lite egenkapital?

Øyvind Thomassen

Svaret er at jo mer gjeld du har, jo større blir avkastningen på egenkapitalen for en gitt avkastning på eiendelene dine. Det er simpelthen speilbildet av tapsrisikoen ved girede investeringer: Med åtte prosent egenkapital, får du hundre prosent avkastning på egenkapitalen hvis eiendelene blir åtte prosent mer verdt. Fenomenet er velkjent for norske boligeiere.

Til tross for lav avkastning på investeringene har bankene dermed klart å holde avkastningen på egenkapitalen mellom ti og 15 prosent gjennom hele perioden siden finanskrisen.

Men spiller det noen rolle for andre enn bankaksjonærer at bankene er så høyt giret?

Svaret er ja, fordi problemer for bankene, særlig hvis det gjelder alle på en gang, betyr at tilgangen på kreditt til næringsvirksomhet plutselig kan stoppe helt opp. Da blir det bråstans i realøkonomien.

Pengetrykking rokker ved kapitalismens grunntanke

Den ekstremt ekspansive pengepolitikken gjør at inntekt hovedsakelig bestemmes av hvor mye man har fra før. Faren er at oppslutningen om markedsøkonomien forvitrer, skriver Øyvind Thomassen i DN.

Det er dette som er grunnen til at bankene er gjenstand for regulering. Men spørsmålet er om de EU-reglene som er utgangspunkt for norsk bankregulering, er strenge nok. Kanskje tar de for mye hensyn til den europeiske banklobbyens ønske om fortsatt høy avkastning på egenkapitalen.

Det er mulig ting kan fortsette som de stevner. Men ingen kan vel heller være helt overbevist om at vi ikke er midt i en enorm boble, hvor alle aktivapriser er blitt blåst opp av langvarig ekspansiv pengepolitikk, tilhørende moralsk hasard, og privat kredittvekst i fri utfoldelse. Hvis en slik boble sprekker, kan det vise seg at selv ikke en bredt sammensatt låneportefølje diversifiserer bort så mye risiko når det kommer til stykket.

Kronikken var først publisert i DN 15. desember 2021.