Formuesskattens tilhengere bør dempe entusiasmen sin

Bergen
Rike har kanskje ha dobbelt så mye bil, båt og hus som andre, mens de har ti ganger så mye lastebil, sagbruk og aksjer. De har mer «arbeidende kapital». At inntektene fra formuesskatten faller vil ikke være noe stort problem, men det vil skape nytt rabalder, skriver NHH-professor Gunnar S. Eskeland i DN. Foto: Bergen (Michelle Maria, Pixabay)
Kronikk

16. oktober 2020 11:42

Formuesskattens tilhengere bør dempe entusiasmen sin

Formuesskattestudien som debatteres nå, viser vel egentlig at skjerming av «arbeidende» kapital gir flere i jobb, i alle fall i småbedrifter. Hvis også storbedrifter skal skjermes, blir det betalt mindre formuesskatt.

Det er skatter på alle bauger og kanter i Norge, slik det burde være. Tradisjonelt har vi tre mål å ta hensyn til: effektivitet, miljø og fordeling. Da går det spesielt galt når man i politisk debatt forsøker å måle én skatt på hvorvidt den skaper arbeidsplasser.

Bruduljene over en studie som viser at formuesskatten bidrar til sysselsetting er selvfølgelig ikke mer enn en storm i en teskje (se siste innlegg, fra Marie Bjørneby, Simen Markussen og Knut Røed i DN 14. oktober). Problemstillingen er søkt: Ingen har vel tenkt at en slik sysselsettingseffekt skal være avgjørende?

For mye fritak med fritaksmetoden

I samfunnsdebatten fremheves formuesskatten som årsaken til at de rikeste flytter, men skattebesparelsen ved å unngå gevinstbeskatning på aksjer i Norge utgjør mye mer.

Utvalget av bedrifter i studien er rart: I medianbedriften er nesten halve lønnsutgiften lønn til eier, og den betaler null i utbytte. Hvorfor skal formuesskatten studeres gjennom et slikt vindu? Har den ikke sitt formål og sin effekt i det store stuevinduet?

Resultatet fra studien er – slik debatten viser – ikke så lett å bruke i praktisk politikk. Selvfølgelig er det mulig å tenke på kapital og arbeid som substitutter. I så fall kan man øke skattene på kapital og redusere skattene på arbeid, dersom man ønsker flere jobber. Det er rikelig å ta av.

Men med god grunn vil mange tenke motsatt: Investeringer er bra, fordi de bidrar til verdiskaping og gode arbeidsplasser. Kanskje spesielt for eierdrevne småbedrifter? Kafébestyreren som lærer opp gutten som løp vekk fra skolen?

Stormen i teskjeen har naturligvis ikke, hvis leser litt nøye, eliminert dette opplagte. Forklaringen forskerne selv gir, er at for denne gruppen unoterte firmaer gir utformingen av den norske formuesskatten en skatteskjerming av investeringer i bedriften. Så disse lojale småbedriftseierne svarer på en økning i sin formuesskatt med å spare litt mindre i boligen og private bankinnskudd.

De investerer heller i bedriften og de ansatte.

Elbilpolitikken virker

Elbilpolitikken virker ikke mot sin hensikt, den reduserer utslipp, og ikke bare i Norge. Men dyr er den, og billigere bør den bli, skriver Gunnar S Eskeland i DN.

I dette utvalget av bedrifter er det altså den spesielle utformingen av formuesskatten som har gjort sparing i bedriftene attraktivt.

Funnet tilsier – dessverre, vil noen si – at formuesskatten mer generelt bør gi skatteskjerming av «arbeidende kapital», altså av alt fra sagbruk og aksjer til patenter og opplæring. Hvis man virkelig vil ha arbeidsplasser, kommer den konklusjonen ikke mest fra denne studien, men fra enkle og effektivitetsbaserte resonnementer, uavhengig av empiriske funn.

En slik bredere skjerming av «arbeidende kapital» vil redusere det personlige skatteprovenyet fra de rikeste. Rike har kanskje ha dobbelt så mye bil, båt og hus som andre, mens de har ti ganger så mye lastebil, sagbruk og aksjer. De har mer «arbeidende kapital». At inntektene fra formuesskatten faller vil ikke være noe stort problem, men det vil skape nytt rabalder.

Politiske forsøk på å motivere formuesskatten med sysselsettingsmålsetting er et håpløst prosjekt, nettopp fordi formuesskatten da må se annerledes ut enn de krever de som elsker den.

Slik er det også med miljøskatter: De som vil ha inntektene eller arbeidsplassene, ber om en annen utforming enn miljømålet krever. Slikt politisk vennskap er alltid hasardiøst.

Skattens og velferdsstatens mål er trolig fremdeles effektivitet, miljø og fordeling. For disse tre er det viktig både hvordan det investeres og hvordan det arbeides. Ikke minst de av oss som mener at arbeidet er viktigst, bør også være opptatt av hvordan det investeres.

Finansier tapsprosjektet karbonfangst – nå

Alt som kan fremskyndes nå, er gull verdt. Vi skal kaste ut enorme pengebeløp, og investeringer i karbonfangst vil ikke være bortkastet. Oppsiden er høy, skriver professor Gunnar Eskeland i Dagens Næringsliv.

Kronikken var først publisert i DN 15. oktober 2020.