Trippelbeskattet – virkelig?

Kronikk

15. desember 2020 09:49

Trippelbeskattet – virkelig?

Kristian Adolfsen i Hospitality Invest har nylig fått oppmerksomhet både som storinvestor i velferdstjenester og fordi han har meldt flytting til Bø i Vesterålen. Bø har som første kommunen i landet satt ned formuesskatten, skriver Jarle Møen i debattinnlegg i DN.

Kristian Adolfsen i Hospitality Invest har nylig fått oppmerksomhet både som storinvestor i velferdstjenester og fordi han har meldt flytting til Bø i Vesterålen. Bø har som første kommunen i landet satt ned formuesskatten.

Kristian Adolfsen har redegjort for sine skattemessige vurderinger blant annet i NRKs «Debatten» og i et lengre innlegg på Facebook.

Flyttingen skyldes at han mener skattesystemet er feilkonstruert. Han foreslår å erstatte formuesskatt med høyere selskapsskatt.

Flere jobber med formuesskattekutt?

Småbedrifter beskattes i mange tilfeller gunstigere enn bolig. Gir enda gunstigere skatt for «arbeidende kapital» virkelig flere jobber, spør NHH-professor Jarle Møen i DN.

Til tross for Adolfsens uttrykte skattevilje, medfører forslaget å flytte skattebyrde fra eiere med høy egenkapital til eiere med mindre egenkapital. Det har konsekvenser utover fordelingsvirkningene.

Forskning viser at bedrifter med eiere som ikke betaler formuesskatt, er mer avhengige av tilbakeholdt overskudd for å kunne vokse enn bedrifter med eiere som betaler formuesskatt. Årsaken er at bedrifter med lav egenkapital har vanskeligere for å få ekstern finansiering til nye prosjekter.

Dette var en av grunnene til at det forrige skatteutvalget senket selskapsskatten og beholdt formuesskatten. En annen grunn var at lav selskapsskatt gjør det attraktivt å investere i Norge både for norske og utenlandske investorer.

Skattesystemet er altså gjennomtenkt. Men har formuesskatten skadevirkninger som overskygger de vekstimpulsene som økonomien får fra lav selskapsskatt?

Adolfsen problematiserer at 99 prosent av formuen hans består av aksjer i Hospitality Invest. «Vi har ikke milliarder privat på konto», sier han. For å betale formuesskatten må han ta utbytte, og det mener han er skadelig.

For det første ønsker han som næringsdrivende å beholde mest mulig kapital i selskapet for å kunne vokse videre og styrke soliditeten. Naturlig nok – men da hjelper det ikke å erstatte formuesskatt med selskapsskatt.

En krone i skatt er en krone mindre i egenkapital uansett skatteform.

For det andre mener han det er galt at eiere må betale utbytteskatt av penger de skal bruke på formuesskatt. Han mener seg trippelbeskattet gjennom selskapsskatt, utbytteskatt og formuesskatt. Man kan godt kalle det trippelbeskatning, men skattene utgjør en nøye avstemt helhet, og det er summen som teller.

Skattlegging av overskudd starter med lav selskapsskatt for å la eierne beholde mer kapital som de kan reinvestere, nettopp slik Adolfsen ønsker.

Siden selskapsskatten er mye lavere enn skatten på lønnsinntekt, må det være utbytteskatt på de pengene som tas ut av selskapet. Ellers blir skatten lavere på overskudd tatt ut som utbytte enn på overskudd tatt ut som lønn. Utbytteskatt er også nødvendig for at eiere og arbeidere skal betaler samme skatt av de pengene de sitter igjen med til personlig forbruk og til å betale formuesskatt. Uten utbytteskatt ville systemet hverken være nøytralt eller rettferdig.

Adolfsens viktigste ankepunktet er at formuesskatten må betales enten det går godt eller dårlig med selskapet. Det er uheldig at skatten forfaller uavhengig av likviditeten, men det er ikke åpenbart at ulempen overskygger fordelen av lav selskapsskatt.

De eierne som betaler formuesskatt, er nettopp de eierne som har mest å stå imot med i dårlige tider. Selv om Adolfsen har formuen plassert i «skiheiser, hoteller og lekestativ i barnehager» så er det fullt mulig for han å styre likviditeten slik at han har midler til å betale formuesskatt også i dårlige år.

Adolfsen konstruerer et så skarpt skille mellom seg selv og bedriften at han mener eierskapet og den tilhørende formuesskatten utsetter han for personlig risiko. Det er et resonnement det er vanskelig å følge.

Adolfsens formue ligger i bedriften, og der ligger også hans reelle risiko. Sammen med sin bror styrer han et konsern med mer enn 24.000 ansatte og 14 milliarder kroner i omsetning. Den ekstra risikoen som ligger i hans 2,5 millioner kroner årlig formuesskatt på privat hånd, er svært liten sammenlignet med andre faktorer som påvirker forretningsvirksomheten og verdiene hans.

Til slutt fremhever han at formuesskatten er konkurransevridende fordi flere av de bedriftene han konkurrerer med har utenlandske eiere som ikke betaler formuesskatt.

Mange bedriftseiere opplever dette som urettferdig, men resonnementet er feil. For det første kan man ikke bedømme skattetrykket på eiere ut fra én skatt alene. Alle land har ulike skattesystemer, og det samlede skattetrykket i Norge er ikke spesielt høyt. For det andre er ikke størrelsen på egenkapitalen til eierne bestemmende for konkurransekraften til en bedrift.

Formuesskattens tilhengere bør dempe entusiasmen sin

Formuesskattestudien som debatteres nå, viser vel egentlig at skjerming av «arbeidende» kapital gir flere i jobb, i alle fall i småbedrifter. Hvis også storbedrifter skal skjermes, blir det betalt mindre formuesskatt.

Adolfsen er for tiden nummer 82 på Kapitals liste over de 400 rikeste i Norge. Han kunne vært rikere om han opererte fra et skatteparadis, men han har ikke blitt utkonkurrert av dem som har ligget over ham på listen. Tvert imot har han jobbet seg oppover. Dette har vært mulig fordi konkurransekraft først og fremst handler om hvor effektivt man kan tilby varer og tjenester. Det er Adolfsen suverent flink til, og på den måte har han skapt store verdier både for seg selv og samfunnet.

Formuesskatten er åpenbart til irritasjon, men forslaget om å erstatte formuesskatt med økt selskapsskatt, vil ikke føre til økt vekst og verdiskaping i Norge.

Innlegget var publisert i DN 6. desember 2020.