Ikke for å konkurrere

Det er på tide at vi gjenreiser skillet mellom offentlig og markedsrettet virksomhet, at vi spisser oppdragene til statlige og kommunale etater slik at de kan utføres innenfor de budsjettrammene velgerne er villige til å bevilge, og at etatene får og bruker styringsverktøy som egner seg for virksomheter som ikke skal konkurrere i et marked, mener NHH-professorene Christine B. Meyer og Victor D. Norman. Foto: Pexels. Rawpixel.com
Kronikk

19. september 2019 15:30

Ikke for å konkurrere

Vi må ha offentlige etater som ikke tenker eller opptrer som markedsaktører. De skal innskrenke seg til det oppdraget de har fått fra velgerne, skriver kronikkforfatterne Christine B. Meyer og Victor D. Norman.

Bilde Christine B. Meyer.
Christine B. Meyer. Foto: NHH/Hallvard Lyssand
Victor Norman
Victor D. Norman. Foto: NHH/Hallvard Lyssand

Skrevet av Christine B. Meyer og Victor D. Norman

Etter den nyss avsluttede valgkampen er det naturlig å spørre hvorfor vi har et system der veibygging og eldreomsorg og skolefrokost og sykehus og prisene for å bruke disse tingene skal bestemmes av politikere og etater. Hverken valgkampen eller resultatet kan sies å ha vært god reklame for systemet.

Kunne vi ikke med fordel ha overlatt hele greia til private bedrifter og latt dem bestemme kapasitet, kvalitet, tjenestetilbud og pris ut fra en vurdering av brukernes betalingsvilje, slik vi gjør det for andre varer og tjenester?

Svaret er at jo, det kunne vi, men …

Når infrastruktur, helse, utdannelse, forskning og masse annet hos oss er det offentliges ansvar, er det fordi vi har valgt at det skal være det. Vi har ikke gjort det fordi demokrati og byråkrati som allokeringsmekanisme er mer effektivt enn marked og bedrifter – det er de etter alt å dømme ikke. Vi har gjort det fordi et stort flertall av oss mener at helse, utdannelse, infrastruktur og mye mer er goder som vi ikke ønsker å produsere ut fra bedriftsøkonomiske lønnsomhetskriterier og selge i biter på en markedsplass.

Skal ikke opføre seg som markedsaktører

Grunnen til at vi synes det, kan nok variere. Noen liker rett og slett ikke markeder. Mange ønsker at det offentlige skal ha ansvaret fordi de mener at veier og skole og sykehus er noe alle skal ha lik rett til, uansett økonomi, helse eller bosted. Og noen vil ha offentlig ansvar fordi noen av de tingene det offentlige steller med, som politi og forsvar, rett og slett ikke egner seg til å bli overlatt til private aktører: Mafiaen og fremmedlegionen selger riktignok beskyttelse, men neppe av en type vi ønsker oss.

En ting går igjen i disse begrunnelsene: Vi ønsker ikke at offentlige tjenester skal behandles som markedsgoder. Ønsket vi det, ville det beste ha vært å overlate dem til markedet.

Dette har viktige implikasjoner for måten vi finansierer og organiserer offentlig tjenesteytelse på. Først og fremst betyr det at etatene, skolene, sykehusene og alle de andre offentlige virksomhetene som gjør jobben, ikke skal oppføre seg som markedsaktører. De er ikke der for å tjene penger; de er ikke der for å skaffe seg et overtak på andres bekostning – og de er ikke der for å konkurrere.

I forlengelsen av dette ligger også at all den kunnskap, innsikt og erfaring offentlige virksomheter bygger opp, fritt bør deles med andre. Siden de ikke er der for å konkurrere, har de selv ingenting å tape på fritt å dele egen kunnskap og alt å tjene på at andre deler sine erfaringer og kunnskaper med dem.

Kulturinstitusjoner går på jakt etter sponsorer

Skal velgernes bestilling bli realisert, må vi derfor ha offentlige etater og tjenesteytere som ikke tenker eller opptrer som markedsaktører. De skal innskrenke seg til det oppdraget de har fått fra velgerne og deres representanter, de skal holde seg innenfor de budsjettrammene oppdragsgiveren har gitt dem, og de skal være sjenerøse ved fritt å dele alt de har av innsikt og erfaring.

Dessverre virker det som vi har glemt dette. Kulturinstitusjoner går på jakt etter sponsorer for å supplere offentlige bevilgninger; universiteter og høyskoler skaffer seg ekstrainntekter fra oppdragsforskning og etterutdanning; Statens vegvesen og det statlige selskapet Nye Veier as konkurrerer direkte med hverandre om nye veiprosjekter; Avinor har kastet seg inn i kjøpesentermarkedet, og bompenger og rettsgebyrer langt over marginalkostnad brukes til å delfinansiere så forskjelligartede oppgaver som veibygging og utstedelse av pass.

Samtidig pålegges etater og kommuner nye oppgaver langt ute i randsonen av deres kjerneoppdrag – ofte på områder som kunne vært løst minst like godt eller bedre av frivillige eller kommersielle aktører. Ensomhet er siste eksempel på listen.

Det er på denne bakgrunnen ikke rart at mange offentlige virksomheter – heiet frem av tilhengere av såkalt New Public Management – har begynt å tenke som markedsaktører og bruke analyseverktøy utviklet for markedskonkurrenter.

Offentlige Norge Må tilbake på sporet

Det er på tide at vi gjenreiser skillet mellom offentlig og markedsrettet virksomhet, at vi spisser oppdragene til statlige og kommunale etater slik at de kan utføres innenfor de budsjettrammene velgerne er villige til å bevilge, og at etatene får og bruker styringsverktøy som egner seg for virksomheter som ikke skal konkurrere i et marked.

Som et lite bidrag til det vi håper kan bli en faglig dugnad for å få det offentlige Norge tilbake på sporet har vi skrevet en bok, med samme tittel som denne kronikken, om temaet. Vi håper at noen vil lese den og at flere vil delta i dugnaden.

Kronikken ble publisert i Dagens Næringsliv 18. september 2019.