Oppdrettsfinansiert finansteori holder ikke mål

Linda Nøstbakken, Petter Bjerksund og Jarle Møen.
Det er lite sannsynlig at produksjonen vil falle under det nivået myndighetene har tillatt gjennom utdelt konsesjonskapasitet, skriver Linda Nøstbakken, Petter Bjerksund og Jarle Møen. Foto: Ronny Nøstbakken/Odd Mehus/Marit Hommedal
Kronikk

11. november 2019 10:57

Oppdrettsfinansiert finansteori holder ikke mål

Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond finansierer prosjekter for UiS-trio der de lanserer egne teorier om grunnrentebeskatning. Teoriene holder ikke, skriver kronikkforfatterne.

Skrevet av professor Petter Bjerksund, professor og prorektor Linda Nøstbakken og professor Jarle Møen. Nøstbakken var medlem av Havbruksskatteutvalget og Møen satt i utvalgets referansegruppe.

I en serie mediesaker knyttet til prosjekter finansiert av Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond forsøker trioen Bård Misund, Petter Osmundsen og Ragnar Tveterås ved Universitetet i Stavanger å etablere sin egen kontroversielle teori om friinntekt og avkastningskrav i grunnrentebeskatning.

Påstandene deres støttes naturlig nok av næringsaktører som har mye å tjene hvis myndighetene lytter og gir dem økte skattefradrag. Når både næringen og forskere slår alarm, er det ikke overraskende at politikere, berørte arbeidstagere og folk flest blir bekymret.

Heldigvis er det ikke slik at noe blir sant bare man sier det mange nok ganger.

Ikke tiltro til næringens kompetanse

Første del av argumentasjonen er at det er de som kjenner virkeligheten og kan modellere den – i motsetning til fagøkonomer, skattebyråkrater og andre. I deres virkelighet forstår ikke selskaper at pengestrømmer som påløper i fremtiden, kan ha ulik risiko. Og de selskapene som forstår dette, bommer likevel, fordi de ikke får til å regne riktig nåverdi når en del av pengestrømmen er relativt sikker, mens resten er usikker.

Misund og medforfattere har altså ikke tiltro til næringsaktørenes kompetanse. Særskattesystemene for petroleum og vannkraft baserer seg derimot på at aktørene har både kompetanse og motivasjon til å ta riktige beslutninger.

Den andre delen av argumentasjonen peker på hvor galt går hvis man legger deres virkelighetsforståelse til grunn.

  • I oljesektoren hevder de at skattesystemet fører til at det investeres for lite i økt utvinning fra modne felt (Teknisk Ukeblad, 11/6-2013).
  • I kraftsektoren hevder de at samfunnsøkonomisk lønnsomme oppgraderingsprosjekter ikke gjennomføres, og innenfor oppdrett hevder de at selskapene ikke vil gjennomføre nødvendige investeringer i bærekraftige løsninger.
  • De antyder også at en grunnrenteskatt på oppdrett kan medføre at en viktig distriktsnæring flytter utenlands (Teknisk Ukeblad, 09-19).

Som mange har forsøkt å formidle før oss, holder ikke UiS-trioens teorier.

Krevende å forstå

Sist ute er leder av Kraftskatteutvalget, Per Sanderud i DN 15. oktober og leder for Institutt for Finans på NHH, Jøril Mæland i DN 21. oktober. Tidligere har økonomiprofessor Diderik Lund fra Universitetet i Oslo tatt til motmæle i flere runder (se blant annet Aftenposten 30.09.2013 og Samfunnsøkonomen 6/2013).

Elementene i et særskattesystem for grunnrente er krevende å forstå både for folk flest og fagøkonomer. En overskuddsbasert grunnrenteskatt innebærer at staten tar en viss andel av både inntekter og kostnader. Dermed tar staten også en andel av risikoen.

Fradrag for investeringskostnadene gis ikke umiddelbart, men kommer i form av avskrivninger som kan trekkes fra fremtidig skattbar inntekt. Siden skattefradraget for investeringskostnadene kommer etter at kostnadene er påløpt, må selskapene kompenseres for å vente på å få tilbake pengene. Denne kompensasjonen gis i form av en skattefri inntekt – den såkalte friinntekten.

Settes friinntekten for høyt, virker den som en subsidie som gir for store investeringer. Settes den for lavt, virker grunnrenteskatten som en ordinær skatt og reduserer investeringsnivået.

Hva som er riktig friinntekt, avhenger av hvilke rente selskapene krever for å vente på å få tilbake den delen av investeringskostnaden som staten skal dekke. Havbruksskatteutvalgets flertall foreslår å bruke risikofri rente til å beregne størrelsen på friinntekten. Slik er det også i skatteregimene for petroleum og vannkraft.

Argumentet er at staten garanterer at selskapene vil få utnyttet skattefradragene full ut. Det er her Misund og medforfattere hevder at selskapene faller av. I deres modeller betrakter selskapene de sikre skattefradragene som like risikable som resten av inntektsstrømmen fra havbruk.

Lite sannsynlig at produksjonen vil falle 

Hva om Misund og medforfatterne har rett i at oppdrettsselskapene feilbedømmer verdien av friinntekten? Vil konsekvensene da bli dramatiske?

Vi tror ikke det.

For det første er næringen langt fra så kapitalintensiv som olje og vannkraft. Investeringene har også kortere levetid. Investeringskostnadene utgjør dermed en mindre del av de samlede kostnadene, og størrelsen på friinntekten vil ha mindre betydning for størrelsen på grunnrenteskatten.

For det andre er produksjonsvolumet i stor grad bestemt og begrenset av selskapenes oppdrettstillatelser. Begrensningene er satt ut fra miljøhensyn, og næringen er villig til å betale store summer for nye tillatelser. Det gjør det lite sannsynlig at produksjonen vil falle under det nivået myndighetene har tillatt gjennom utdelt konsesjonskapasitet.

Kronikken ble publisert i Dagens Næringsliv 10. november 2019.