Skrevet av professor og prorektor ved NHH, Linda Nøstbakken og professor Claire Armstrong ved UiT. Begge er medlemmer av Havbruksskatteutvalget.  

Flertallet i Havbruksskatteutvalget foreslår at den ekstraordinære profitten fra eksisterende og fremtidige tillatelser deles mellom næringen, havbrukskommunene og hele det norske folk. Dermed får fellesskapet, og områder der verdiene faktisk skapes, glede av overskuddet.

Havbruksskatteutvalget leverte NOU-en om grunnrentebeskatning i havbruksnæringen mandag i forrige uke. Konklusjonene i vår rapport er viktig for landsdelen. I 2018 ble ny konsesjonskapasitet auksjonert bort i produksjonsområder langs kysten hvor myndighetene - basert på en vurdering av biologiske forhold – tillot ny vekst. Begge produksjonsområdene i Troms fikk ny kapasitet og oppdrettsselskap betalte i gjennomsnitt kr 163900 per tonn, en pris som betyr at en standard konsesjon (i nord) på 945 tonn ville blitt verdsatt til kr 155 millioner.

Tredelt skattlegging

Utvalget peker på at næringen har generert betydelig grunnrente i havbruksnæringen i senere år – det vil si, profitt ut over det som er normalt. Studier viser at denne superprofitten har beløpt seg til rundt 20 milliarder kroner årlig de senere årene. Det er også stor optimisme om at den høye lønnsomheten skal vedvare. De store summene havbruksselskapene i dag legger på bordet – slik tilfellet er i Troms – for å få økt konsesjonskapasitet, illustrerer dette.

Utvalget ble bedt om å utrede alternative modeller for å skattlegge grunnrente i havbruk.

Vi og flertallet i utvalget foreslår en tredelt skattlegging av grunnrenta, for å sikre at fellesskapet – både lokalt der verdiene skapes, og nasjonalt – får glede av det ekstraordinære overskuddet fra laks- og ørretoppdrett i de velegnede områdene langs kysten vår. Skattesystemet vi foreslår sikrer at både havbrukskommunene og hele det norske folk får andeler av ekstraordinært overskudd på eksisterende oppdrettstillatelser, i tillegg til at auksjonsinntekter fra tildeling av nye tillatelser kommer både nåværende og framtidige generasjoner til gode.

40 prosent av det ekstraordinære overskuddet

Vi foreslår å beskatte 40 prosent av det ekstraordinære overskuddet i oppdrett av laks og ørret til havs, en skattesats som er på linje med vannkraft. Det vil si at hele 60 prosent av dette overskuddet forblir i oppdrettsnæringen, i tillegg til den normale avkastningen på arbeidskraft og kapital.

Vi ønsker å gi havbrukskommunene en del av særskatteinntekten, for at man også lokalt skal få del i verdiskapingen som skjer med utgangspunkt i naturressursene langs kysten. Fordelingsnøkkelen som sikrer havbrukskommunene skatteinntekter, er en produksjonsavgift, basert på kapasitetsbiomasse.

Videre forslår vi at nye tillatelser auksjoneres ut, slik som i dag. I motsetning til dagens modell, foreslår vi at inntekten fra auksjonen går inn i et fond, og at kun avkastningen på dette fondet brukes hvert år. Begrunnelsen for dette er todelt. For det første auksjonerer staten bort en produksjonskapasitet som er begrenset, bestemt av hva som er teknisk og biologisk mulig. I tillegg reflekterer auksjonsinntekten den forventede framtidige verdien av grunnrenta, som kan sies å også tilhøre framtidige generasjoner. Ved å bruke disse inntektene umiddelbart, slik dagens Havbruksfond tillater, utbytter man potensielt framtidige generasjoner. Vårt forslag med et fond sikrer at de ekstraordinære inntektene kommer alle generasjoner til gode, slik også Norges oljefond fungerer.

Velferdsstaten avhengig av skatteinntekter

Det kan være fristende å argumentere mot skatt på enkeltnæringer, som havbruksnæringen.

Samtidig er det slik at den norske velferdsstaten er avhengig av skatteinntekter. Det beste er å skatte noe vi ønsker mindre av, som forurensende aktivitet. Det gir en dobbelgevinst - skatteinntekter og mindre forurensing. Dessverre må vi også skatte aktivitet som er ønskelig, for å få inn nødvendige skatteinntekter. Vi betaler skatt på arbeidsinntekt, selv om det er ønskelig at folk skal være i arbeid og motta lønn. Det samme gjelder en rekke andre skatter – de virker vridende, ved at de får oss til å gjøre mindre av noe som er bra.

Et unntak er grunnrentenæringer. En skatt på grunnrenta vil ikke ha de samme vridende effektene som skatt på annen type aktivitet. Dette er grunnen til at grunnrentenæringer er særlig aktuelle for særbeskatning – de representerer en fornuftig måte for samfunnet å skaffe nødvendige inntekter, uten negative bivirkninger. Skatt på grunnrente bidrar til å holde nivået på vridende skatter nede.

Vi stusser over at både fagforeningene og kommunenes representant i utvalget synes å foretrekke å fylle kapitalistenes lommer ytterligere fremfor å sikre at flertallet av befolkningen også får ta del i grunnrenta.

Grunnrenta fra olje og gass?

Hva om vi hadde tenkt på samme måten om grunnrenta fra olje og gass? Det norske petroleumsforvaltningssystemet er en suksesshistorie, kanskje nettopp fordi grunnrenta har kommet flere til gode uten at dette har gått på bekostning av innovasjonsevne eller vekst.

Mindretallet i utvalget foreslår å fortsette med samme regime som i dag, det vil si auksjonere nye tillatelser og fordele til kommunene via Havbruksfondet. Mindretallets forslag tar heller ikke hensyn til framtidige generasjoner, ved at de ønsker at all forventet framtidig grunnrente fra nye tillatelser blir delt ut umiddelbart. Til slutt foreslår mindretallet at man overhode ikke skal skattlegge grunnrente fra eksisterende tillatelser, slik at kapitaleierne som sitter på disse tillatelsene legger beslag på hele grunnrenta den rike norskekysten bidrar til. Den produksjonsavgiften mindretallet foreslår, en fast avgift per kilo fisk produsert, tar ikke hensyn til næringens økonomiske situasjon. Den vil medføre større økonomisk press i dårlige år.

I tillegg vil kapitaleierne få 60 prosent av den superprofitten som virksomhetene genererer, noe som fortsatt vil gi sterke insentiver for ytterligere utvikling og innovasjon. I det hele tatt sikrer flertallets forslag at hele det norske folk, både i dag og i framtiden, samt kommunene som berøres spesielt av oppdrett, skal få sin andel av grunnrenta fra norsk natur.

Kronikken ble publisert i Nordlys 14. november 2019.



• Del på Facebook
• Del på Twitter
• Del på LinkedIn
• Del med e-post