Hvem eier grunnrenta fra norsk natur?

Skattelegging av havbruk: Vårt forslag med en overskuddsbasert grunnrenteskatt er velegnet i en syklisk næring. Det medfører ingen ekstra skattebyrde på næringa når den økonomiske situasjonen er presset, skriver kronikkforfatterne. Foto: Unsplash v. Ludovic Charlet
Kronikk

5. november 2019 08:56

Hvem eier grunnrenta fra norsk natur?

Vi ønsker å gi havbrukskommunene en del av særskatteinntekten, for at man også lokalt skal få del i verdiskapingen, skriver Linda Nøstbakken og Claire Armstrong.

Skrevet av professor og prorektor ved NHH, Linda Nøstbakken og professor Claire Armstrong ved UiT. Begge er medlemmer av Havbruksskatteutvalget.  

Flertallet i Havbruksskatteutvalget foreslår et skatteregime for oppdrettsnæringen der den ekstraordinære profitten fra eksisterende og fremtidige tillatelser deles mellom næringen, havbrukskommunene og hele det norske folk.

NOUen om grunnrentebeskatning i havbruksnæringen er nå levert. Utvalget konkluderer med at det har blitt generert betydelig grunnrente i havbruksnæringen i senere år – det vil si, profitt ut over det som er normalt. Studier viser at denne superprofitten har beløpt seg til rundt 20 milliarder kroner årlig de senere årene. Det er også stor optimisme om at den høye lønnsomheten skal vedvare. De store summene havbruksselskapene i dag legger på bordet for å få økt konsesjonskapasitet illustrerer dette.

Foreslår tredelt skattelegging av grunnrenta

Utvalget ble bedt om å utrede alternative modeller for å skattlegge grunnrente i havbruk. Vi og flertallet i utvalget foreslår en tredelt skattlegging av grunnrenta, for å sikre at fellesskapet – både lokalt der verdiene skapes, og nasjonalt – får glede av det ekstraordinære overskuddet fra laks- og ørretoppdrett i de velegnede områdene langs kysten vår. Skattesystemet vi foreslår sikrer at både havbrukskommunene og hele det norske folk får andeler av ekstraordinært overskudd på eksisterende oppdrettstillatelser, i tillegg til at auksjonsinntekter fra tildeling av nye tillatelser kommer både nåværende og framtidige generasjoner til gode.

Vi foreslår å beskatte 40 prosent av det ekstraordinære overskuddet i oppdrett av laks og ørret til havs, en skattesats som er på linje med vannkraft. Det vil si at hele 60 prosent av dette overskuddet forblir i oppdrettsnæringen, i tillegg til den normale avkastningen på arbeidskraft og kapital.

Vi ønsker å gi havbrukskommunene en del av særskatteinntekten, for at man også lokalt skal få del i verdiskapingen som skjer med utgangspunkt i naturressursene langs kysten. Fordelingsnøkkelen som sikrer havbrukskommunene skatteinntekter, er en produksjonsavgift, basert på kapasitetsbiomasse.

Inntekt går inn i fond

Videre forslår vi at nye tillatelser auksjoneres ut, slik som i dag. I motsetning til dagens modell, foreslår vi at inntekten fra auksjonen går inn i et fond, og at kun avkastningen på dette fondet brukes hvert år. Begrunnelsen for dette er todelt. For det første auksjonerer staten bort en produksjonskapasitet som er begrenset, bestemt av hva som er teknisk og biologisk mulig. I tillegg reflekterer auksjonsinntekten den forventede framtidige verdien av grunnrenta, som kan sies å også tilhøre framtidige generasjoner. Ved å bruke disse inntektene umiddelbart, slik dagens Havbruksfond tillater, utbytter man potensielt framtidige generasjoner. Vårt forslag med et fond sikrer at de ekstraordinære inntektene kommer alle generasjoner til gode, slik også Norges oljefond fungerer.

Mindretallet i utvalget foreslår å fortsette med samme regime som i dag, det vil si auksjonere nye tillatelser og fordele til kommunene via Havbruksfondet. Kun dersom auksjonene ikke gir forutsigbare og stabile inntekter til kommunene, ønsker mindretallet at man skal vurdere om en moderat produksjonsavgift bør innføres. Dette løser ikke problemet med ujevne og usikre inntekter til kommunene, all den tid tillatelser auksjoneres ut annethvert år basert på en rekke miljømessige forhold. Mindretallets forslag tar heller ikke hensyn til framtidige generasjoner, ved at de ønsker at all forventet framtidig grunnrente fra nye tillatelser blir delt ut umiddelbart. Til slutt foreslår mindretallet at man overhodet ikke skal skattlegge grunnrente fra eksisterende tillatelser, slik at kapitaleierne som sitter på disse tillatelsene legger beslag på hele grunnrenta den rike norskekysten bidrar til.

Velegnet i syklisk næring

Det kan være fristende å argumentere mot skatt på enkeltnæringer, som havbruksnæringen. Samtidig er det slik at den norske velferdsstaten er avhengig av skatteinntekter. Det beste er å skatte noe vi ønsker mindre av, som forurensende aktivitet. Det gir en dobbeltgevinst - skatteinntekter og mindre forurensing. Dessverre må vi også skatte aktivitet som er ønskelig, for å få inn nødvendige skatteinntekter. Vi betaler skatt på arbeidsinntekt, selv om det er ønskelig at folk skal være i arbeid og motta lønn. Det samme gjelder en rekke andre skatter – de virker vridende, ved at de får oss til å gjøre mindre av noe som er bra. Et unntak er grunnrentenæringer. En skatt på grunnrenta vil ikke ha de samme vridende effektene som skatt på annen type aktivitet. Dette er grunnen til at grunnrentenæringer er særlig aktuelle for særbeskatning – de representerer en fornuftig måte for samfunnet å skaffe nødvendige inntekter, uten negative bivirkninger. Skatt på grunnrente bidrar til å holde nivået på vridende skatter nede.

Det har blitt pekt på at havbruksnæringen er en syklisk næring som er i endring, og det er store forventninger knyttet til ytterligere vekst i oppdrett. Vårt forslag med en overskuddsbasert grunnrenteskatt er velegnet i en syklisk næring. Det medfører ingen ekstra skattebyrde på næringa når den økonomiske situasjonen er presset. Tvert imot vil vårt forslag gi aktørene ytterligere fradrag i skatten i underskuddsår.

Den produksjonsavgiften mindretallet foreslår, en fast avgift per kilo fisk produsert, tar ikke hensyn til næringens økonomiske situasjon. Den vil medføre større økonomisk press i dårlige år.

Hele Norge får sin andel

I tillegg vil kapitaleierne få 60 prosent av den superprofitten som virksomhetene genererer, noe som fortsatt vil gi sterke incentiver for ytterligere utvikling og innovasjon. I det hele tatt sikrer flertallets forslag at hele det norske folk, både i dag og i framtiden, samt kommunene som berøres spesielt av oppdrett, skal få sin andel av grunnrenta fra norsk natur.

Mindretallets forslag sikrer derimot kun en videreføring av dagens løsning, med ujevne og usikre verdier til kommunene basert på auksjoner av ny kapasitet, mens den formidable grunnrenta på allerede tildelt kapasitet fortsatt skal gå til kapitaleierne. Vi stusser over at både fagforeningene og kommunenes representant i utvalget synes å foretrekke å fylle kapitalistenes lommer ytterligere fremfor å sikre at flertallet av befolkningen også får ta del i grunnrenta. Hva om vi hadde tenkt på samme måten om grunnrenta fra olje og gass? Det norske petroleumsforvaltningssystemet er en suksesshistorie, kanskje nettopp fordi grunnrenta har kommet flere til gode uten at dette har gått på bekostning av innovasjonsevne eller vekst.

Kronikken ble publisert på E24 4. november 2019.