Økonomer har i stor grad oversett noe vesentlig med arveskatten

Bilde av professor Alexander W. Cappelen og bilde av jente som leser bok.
Avveiningene mellom foreldres frihet og barns like muligheter er en avveining som lett fører til spenninger mellom rollen som samfunnsborger og rollen som forelder, skriver professor Alexander W. Cappelen i kronikk i Dagens Næringsliv: Foto: NHH og Pexels v. Kaboompics.com.
Kronikk

2. august 2019 12:56

Økonomer har i stor grad oversett noe vesentlig med arveskatten

Veien til ulikhet er brolagt med ønsker om å hjelpe dem man er glad i, mener professor Alexander W. Cappelen.

Her er et utsagn som de fleste vil si seg enig i: «Alle barn bør ha like mulighet til å utvikle sine evner». Dette idealet står sterkt i vårt samfunn og vi misliker ulikheter mellom barn som skyldes forhold de selv ikke har noe kontroll over. Vi velger som kjent ikke våre foreldre og deres sosioøkonomiske bakgrunn er utenfor vår kontroll. Dersom to barn har det samme talentet og jobber like hardt, mener derfor de fleste at det er urettferdig dersom forskjellig familiebakgrunn fører til at de i ulik grad lykkes på skolen eller senere i livet.

Her er annet utsagn som de fleste vil si seg enig i: «Alle foreldre bør ha frihet til å hjelpe sine barn». Idealet om at folk bør ha frihet til å forfølge sine mål i livet er også grunnleggende i vårt samfunn, og for mange er barnas suksess helt sentralt i så henseende. Dersom foreldre ønsker å bruke tid og ressurser på å gi sine barn et godt utgangspunkt, mener de fleste at de bør ha mulighet til å gjøre nettopp det.

Foreldres hjelp fører til ulike muligheter

Vi ønsker med andre ord å gi barn like muligheter, men vi ønsker samtidig å gi foreldre frihet til å hjelpe sine barn. Problemet er at det er en fundamental spenning mellom disse to ønskene. Foreldres frihet til å hjelpe sine barn vil med nødvendighet føre til at barn får ulike muligheter.

Det er vel dokumentert, blant andre av min kollega Kjell Salvanes og medforfattere, at det er en sterk sammenheng mellom familiebakgrunn og akademisk suksess. Foreldres vilje og evne til å investere i barna sine, påvirker i høy grad hvorvidt barna lykkes på skolen og senere i livet. Det betyr at to barn som er like talentfulle og like innsatsvillige, ofte ender opp med svært ulike resultater av grunner som er helt utenfor deres kontroll.

Ønsket om å gi alle barn like muligheter til utdannelse uavhengig av deres familiebakgrunn har historisk vært et viktig argument for et offentlig finansiert skolevesen. Dette ønsket er også et viktig argument i den pågående debatten om lekser i skolen. Med hjemmelekser blir foreldrenes evne og vilje til å hjelpe sine barn med leksene viktig. Hjemmelekser fører derfor til at familiebakgrunn blir viktigere for barns skoleprestasjoner enn hva som ville vært tilfelle dersom leksene ble gjort på skolen. Samtidig gir hjemmeleksene foreldre en mulighet til å hjelpe sine barn med å utvikle sine evner, og det er en mulighet som mange foreldre verdsetter høyt. Et fundamentalt spørsmål i skoledebatten er derfor hvordan man veier ønsket om å gi foreldre mulighet til å hjelpe sine barn opp mot ønsket om å gi barn like muligheter.

Arv viktig kilde til ulikhet

Spenningen mellom friheten til å hjelpe og like muligheter har vi også når det gjelder arv. Foreldre har ulike muligheter, og ofte ulik vilje, til å spare til sine barn. Ikke overraskende er arv derfor en viktig kilde til ulikhet i formue. For økonomer har den sterke motstanden blant folk mot arveskatten vært overraskende fordi skatt på arv er et effektivt virkemiddel for å redusere økonomisk ulikhet. Det økonomer i stor grad har oversett er at arveskatten også kan oppfattes som en begrensning på friheten til å hjelpe dem man er glad. Folk som fokuserer på foreldrenes mulighet til å hjelpe sine barn vil naturlig nok være skeptiske til arveskatt.

Avveiningene mellom foreldres frihet og barns like muligheter er et fundamentalt politisk spørsmål. Det er også en avveining som lett fører til spenninger mellom rollen som samfunnsborger og rollen som forelder. Det kjenner jeg på kroppen selv. Som samfunnsborger mener jeg at hensynet til å sikre barn like muligheter må veie så tungt at det forsvarer å innskrenke foreldres rolle i barns utdannelse. Som far er det imidlertid få ting som gir meg mer glede enn å kunne hjelpe mine sønner med leksene slik at de får et helt ufortjent fortrinn på skolen.

Kronikken ble publisert i Dagens Næringsliv 1. august 2019.