Er økonomisk vekst et onde?

Illustrasjonsbilde av butikker på kjøpesenter.
En stor del av verdens befolkning lever fortsatt i fattigdom. Skal de løftes ut av den, krever det materialer til bygninger, kommunikasjonsmidler og matproduksjon. Elektroniske duppeditter og momentan tilgang til Netflix kommer i annen rekke, skriver den pensjonerte NHH-professoren. Illustrasjonsbilde: Pexels.
Kronikk Av Røgnvaldur Hannesson

9. januar 2019 08:22

Er økonomisk vekst et onde?

Økonomisk vekst har sørget for at flere hundre millioner mennesker er blitt løftet ut av fattigdom på noen få tiår.

Skrevet av:

Nullvekstfilosofer mangler vi ikke. «Samfundsøkonomien smadrer vores planet», forteller den danske nettsiden videnskab. dk. Det dreier seg om 236 europeiske økonomer som har undertegnet et opprop for å frigjøre verden fra økonomisk vekst. Det er mange rare skapninger som rører seg i den akademiske underskog. 

De 236 har åpenbart ikke fått med seg at den økonomiske vekst i det store og hele er ensbetydende med forbedrede levevilkår. Den økonomiske vekst skjøt fart i og med den industrielle revolusjon. I begynnelsen betød den først og fremst billigere og bedre klær, men etterhvert bedre boliger med innlagt vann og kloakk, jernbaner, elektrisitet, biler og veier, bedre og billigere mat, og i nyere tid all slags trivialiteter som smarttelefoner. 

Les også:

Nye nøkkeltall – bedre konkursvarsel

Banker og analytikere har i 50 år brukt upresise tall i beregninger som skal varsle konkursfare. Ny forskning har funnet nøkkeltallene de heller bør bruke.

Vekst i Kina

I den senere tid har den økonomiske vekst først og fremst funnet sted i Kina og andre fattige land. Flere hundre millioner mennesker er på noen få tiår blitt løftet ut av fattigdom. De har fått mat på bordet, tak over hodet, de har byttet ut sine gamle slitte sykler mot biler, og de har begynt å reise rundt i verden som turister. De har på kort tid fått tilgang til goder som vi i Vesten lenge har tatt for gitt, også de akademikere som lider av avansert «Weltschmerz». 

Det økonomiske mirakel i Kina og andre nyindustrialiserte land har betydd en formidabel økning i bruk av mineraler. Utvinningen av jernmalm har vokst betydelig raskere enn verdens befolkning og i senere tid raskere enn verdens BNP. Det er typisk; utvinning av fem (bauksitt, platina, molybden, nikkel og kobolt) av 11 mineraler for industriell bruk vokste like raskt eller raskere enn verdens BNP fra 1960 til 2017, og utvinning av ytterligere fire (jernmalm, kobber, magnesium og zink) har vokst raskere enn verdens befolkning. For jernmalmen ser vi et formidabelt byks i begynnelsen av dette århundret. Det skyldes først og fremst økningen av stålproduksjon i Kina. 

Les også: 

2019: Et liv uten Facebook

Jeg har tro på et liv uten Facebook og sletter kontoen min i dag.

En illusjon

Den økonomiske veksten i de vestlige land har i den senere tid hovedsakelig dreid seg om tjenesteproduksjon, som jo er mindre materialkrevende enn stålproduksjon. Det har fått noen akademikere til å tro at den økonomiske vekst kan «avmaterialiseres» og finne sted uten økt bruk av mineraler. Det er en illusjon. 

For det første lever en stor del av verdens befolkning fortsatt i fattigdom. Skal de løftes ut av den, krever det materialer til bygninger, kommunikasjonsmidler og matproduksjon. Elektroniske duppeditter og momentan tilgang til Netflix kommer i annen rekke. 

For det annet er det slik at verdens rike land slett ikke er så uavhengig av materiell vekst som man kunne få inntrykk av ved et overfladisk blikk på deres næringsstruktur. De rike land har nemlig i stor grad utlokalisert den industrielle produksjon de er avhengig av til verdens fattige og middels rike land. De importerer stål og sjeldne mineraler («rare earths») fra Kina og kobolt fra Kongo. 

Mineralutvinning er som kjent energiintensiv. Fortsatt kommer over 80 prosent av verdens primærenergi fra fossile brensler. En fortsatt forbedring i levekår, særlig for verdens fattigste, lar seg ikke forlike med reduserte utslipp av klimagasser. Vi ser da heller ingen tegn på at de minsker, til tross for at toneangivende eliter i de rike land har vært opptatt av det spørsmålet i snart 30 år. 

Innlegget var på trykk i Finansavisen 8. januar 2019.