Den lilla sonen

Illustrasjonsfoto.
I brytningen mellom politikk og administrasjon kan det godt gå en kule varmt, skal en få gode resultater, skriver Christine B. Meyer.
Kronikk

1. oktober 2018 13:38

Den lilla sonen

Et skarpt skille mellom politikk og administrasjon er lite tjenlig for å finne frem til gode løsninger, skriver professor Christine B. Meyer.

Med fare for å tråkke rett i salaten, klarer jeg denne gangen ikke å la være å skrive om den pågående konflikten mellom direktøren for Utdanningsetaten i Oslo kommune og byråden for oppvekst og kunnskap fra SV.

Jeg har ikke tenkt å uttrykke min mening om hvorvidt Astrid Søgnen eller Inga Marte Thorkildsen bør trekke seg, og om eventuelle uryddige prosesser som har utspilt seg for åpen scene. Jeg har heller ikke tenkt å uttrykke oppfatninger rundt bruken av varslingsinstituttet, som vi snart bør få en debatt om.

Les også:

Oslo-saken avdekker de svake sidene ved varslingsordningen

Subjektive opplevelser står sentralt i varslingssaker. Desto verre for arbeidslivet at tiltalte blir skyldig inntil det motsatte er bevist.

Et skarpt skille?

Det jeg vil ta opp, er om det går en klar grense for hva som kan defineres som politikk og hva som er administrasjonens domene.

I Oslo kommune har vi fått en god illustrasjon på uenighet om hvor disse grensene går. Igjen, med min ringe kunnskap om saken, synes det som om begge sider mener at de har rett. Byråden oppfatter at avdelingen ikke lytter til hennes signaler om å endre politikk, og byrådsavdelingen oppfatter at byråden i liten grad er interessert å lytte til faglige råd om hvordan Oslo-skolen bør drives. Til dette bør jeg kanskje tilføye at jeg selv satt i nesegrus beundring da tidligere høyrebyråd Torger Ødegaard fortalte om hva de hadde fått til i Oslo-skolen, ikke minst den sosiale utjevningen og systematikken rundt oppfølgning av skoleledere og resultater.

En av de første som diskuterte skillet mellom politikk og fag, var Woodrow Wilson, tidligere president i USA og statsviter. Wilsons syn var at det var politikernes rolle å lage lover og regler, og administrasjonens rolle å sette dem ut i live. Siden har dette skarpe skillet mellom politikk og administrasjon blitt utfordret, både fordi det i praksis er vanskelig å sette et slikt skille, men også fordi et slikt skarpt skille kan være lite tjenlig for å finne frem til gode løsninger.

Den lilla sonen

Professor John Alford ved University of Melbourne og hans forskningskolleger har lansert begrepet den «lilla sonen», en sone der politikernes røde og byråkratiets blå sone overlapper. De argumenterer for at det er en glidende overgang mellom politikernes og administrasjonens domene, og at det i praksis er fruktbart å ha en overlappende sone der begge parter spiller en rolle. I en undersøkelse av over tusen ledere i offentlig sektor i England, Australia og New Zealand, fant de at lederne aktivt forsøkte å påvirke de politiske prosessene, helt fra initiering frem mot implementering. Ledernes aktiviteter var ikke bare rettet mot det å ta beslutninger, men også det å ikke ta beslutninger, som for eksempel gjennom å sette krav til nedsettelse av komiteer og ytterligere utredninger.

Jeg har for min egen del stor sans for å ikke skulle sette et slikt skarpt skille, og har selv fått føle på de usynlige grensene, både som politiker og som leder i offentlig sektor. Som konkurransedirektør var det mange som synes jeg tråkket over streken da jeg omtalte landbrukspolitikken og importvernet som en av de største barrierene til å få mer konkurranse i matvarekjeden. Som byråd var det tilsvarende undring over at jeg gjorde det til min fanesak å få ned det høye sykefraværet, og hadde klare meninger om hvordan helse- og omsorgsvirksomheten skulle organiseres.

Kan gå en kule varmt

For å finne løsninger på konflikten i Oslo, kunne det kanskje være fristende å trekke det skarpe skillet mellom politikk og fag og si at det er byrådens rolle å utforme skolepolitikken og administrasjonens rolle å sette politikken ut i live. Det ville imidlertid være en feilslutning. Ledere og deres medarbeidere i offentlig sektor besitter viktig kunnskap som er helt sentralt å få frem for å ha et best mulig beslutningsgrunnlag for politikerne når de skal utforme politikk. Likeledes vil ikke de politiske intensjonene alltid være til å kjenne igjen når de skal operasjonaliseres, og en viss interesse fra politikerne i iverksettingen av de politiske intensjonene kan derfor både være viktig og riktig.

Brytninger mellom politikk og administrasjon er naturlig, hvis en aksepterer at det er en lilla sone der begge parter spiller en rolle, og i den lilla sonen kan det godt gå en kule varmt skal en få gode resultater. En får ikke til en konstruktiv og god politikk, hvis den ikke testes mot fag og realiteter, og det er lite tjenlig å sette handlinger ut i livet hvis de ikke henger sammen med de politiske målene. Slik sett kan det være bra med den kraftige påminnelsen om dette fra den opphetede debatten om Oslo-skolen.

Kronikken var på trykk i Dagens Næringsliv 30. september.