aMen - en fabel

Robot
Kronikk

29. mai 2017 11:21

(oppdatert: 29. mai 2017 11:26)

aMen - en fabel

Smartroboten aMen gjorde at alle slapp å arbeide. Men hva med fagbevegelse og trepartsamarbeid da?

Innerst i Søndeledfjorden i Apalvika lå en nedlagt lasteplass med et lagerskur. Like ved bodde Stian Karlsen, en uvanlig driftig kar som arbeidet så hardt og så mye at han bare var kjent under navnet «Stian jobber». Etter med vekslende hell å ha prøvd seg som telemontør, radioselger, aksjespekulant og eiendomsutvikler, fikk han til slutt i 2001 en ny idé: Han brukte alt han hadde til å høste i skrotet etter dotcomboblen - kjøpte billige patenter, ansatte ledige it-ingeniører, leide det gamle lagerskuret og etablerte selskapet as Apal.

Forretningsideen var enkel: Gi nok ingeniører nok halvvellykkede patenter, så dukker det opp noe supersmart.

En kompakt smartrobot

Det gikk tålelig bra. Etter få år kunne selskapet markedsføre verdens første smartrobot, solgt under navnet Lena - oppkalt etter en gammel tante av Stian. Lena 1 var ikke veldig mye å skryte av - den kunne hente avis og tøfler når eieren kom hjem fra jobb, men det var omtrent alt. Lena 2 var bedre - den kunne til og med støvsuge og stryke skjorter.

Dessverre for Stian oppdaget andre hva han holdt på med, og de store dataselskapene kastet seg inn i det gryende smartrobotmarkedet. De hadde dårlig tid, så det var ikke rare intelligensen de klarte å programmere inn i maskinene - det var stort sett enkle rutineoppgaver og rudimentære sorteringsalgoritmer. Det var imidlertid nok til at folk virkelig begynte å få troen på roboter og kunstig intelligens.

Som sindig søndøling benyttet Stian motgangen til en «pit stop»: Istedenfor å lansere den planlagte Lisa 3, brukte han flere år på å utvikle noe helt nytt - en kompakt smartrobot som kunne lære å gjøre nesten alt det mennesker kan gjøre. Han ga den navnet aMen.

Tok markedet med storm

aMen tok markedet med storm, og med det begynte den største produktsuksessen i verdenshistorien. Roboten ble enda bedre etter hvert, og ved lanseringen av aMen7 kunne Stian med ordene i behold fortelle at denne roboten virkelig kunne lære alle eierens ferdig­heter - absolutt alle. For 20.000 kroner kunne folk kjøpe en robot som gjorde at ingen lenger behøvde å gjøre noe som helst.

Stian ble styrtrik og bygget verdens høyeste skyskraper, ytterst på neset utenfor Apalvika, som monument over seg selv.

Økonomer over hele verden klødde seg i hodene sine, la ansiktene i alvorlige folder og uttalte seg med stor bekymring om konsekvensene av super­roboten. En gjenganger blant bekymringsmeldingene var at alle etter hvert ville miste jobbene sine og at Stian stakk av med hele gevinsten.

Bekymringen var ikke mindre blant filosofer og samfunns­vitere. Her hjemme sendte Verdibørsen nesten nonstop dypsindige samtaler om hva som ville skje med holdninger og samværsformer i det postarbeidende samfunn. Like kort var det mellom samfunnsviternes konferanser om hvordan det ville gå med fagbevegelse og trepartsamarbeid når det ikke lenger var noe arbeidsliv å organisere.

Trengte ikke løfte en finger

Midt oppe i all bekymringen satt folk med sine superroboter og nøt tilværelsen. De hadde det kanskje ikke så godt som Stian Karlsen, men takket være sin aMen kunne de få nesten alt de ønsket uten å løfte en finger. Maskinen utførte ikke bare alt arbeid i hus og hage, den tilbød også sine tjenester i raskt voksende markeder for kjøp og salg av aMen-tjenester - markeder som gjorde at man kunne høste de samme fordeler ved arbeidsdeling og spesialisering som man hadde gjort da det var folk som jobbet.

Etter forbløffende kort overgangsperiode hadde alle det materielt minst like godt som de hadde hatt det da de selv jobbet - uten å måtte foreta seg noe som helst med mindre de hadde lyst til det.

P.S. Dette er en fabel, ikke en prognose. Som for andre fabler er moralen den viktige: Roboter er det foreløpig nyeste i en serie tekniske og organisatoriske fremskritt som har satt verden i stand til å løfte flere milliarder mennesker ut av fattigdom. Hvert nytt fremskritt har likevel vært møtt med bekymring. Det er mulig at bekymringen denne gangen er berettiget, men som fabelen viser: Det er ikke sikkert.

Kronikken var på trykk i Dagens Næringsliv 27. mai.

Forskningsnytt fra NHH