I Norge og Europa har vidtrekkende «grønne klynger» fått støtte og albuerom. Kanskje uten nødvendig årvåkenhet mot konsentrasjon.
Gunnar Eskeland
Grønt samarbeid må holdes hardt i ørene, ellers bremser det innovasjon og nyvinning
Nye, grønne løsninger må ikke bremses av etablerte bedrifter og teknologiers allianser og samarbeid. Fremtidens nyvinninger har ingen eller svake eiere og ingen politiske bånd, skrev Gunnar Eskeland i DN juli.
Konkurransedirektør Lars Sørgards prisverdig provokative advarsel mot samarbeid om grønne løsninger er viktig nettopp fordi slikt samarbeid virker. I Norge og Europa har vidtrekkende «grønne klynger» fått støtte og albuerom. Kanskje uten nødvendig årvåkenhet mot konsentrasjon.
Sørgard peker på at samarbeid mellom bedrifter kan hemme nye, klimavennlige løsninger (kronikk i DN 30. juni).
En sammenligning kan være at vår tids giganter i en konsentrert it-sektor beskyldes for å undertrykke innovasjon på måter som koster verden mye.
To svarinnlegg 5. juli viser til at grønt samarbeid er viktig og nødvendig (Randi Lunnan fra Handelshøyskolen BI og Magnus S. Eide fra Grønt Skipsfartsprogram). De bruker gode eksempler fra transportsektoren på at samarbeid er avgjørende: Eide der sammenlignbare bedrifter – brukere av skip – sammen kan bestille nye skipsløsninger, Lunnan der bedrifter vertikalt i transportens verdikjeder må etablere samsvarende løsninger.
Så hvorfor må det advares mot samarbeid i det godes tjeneste?
Vi må ta utmarka i bruk igjen – til klimaets beste
I klimapolitikken bommer verden og Norge kraftig i behandlingen av landbruk og skog. For Norge åpner dette et viktig potensial i primærnæringenes land- og havbruk.
Adam Smith tenkte godt og konspiratorisk om samarbeidstendensene i næringslivet, og påsto likefrem at samtaler mellom forretningsmenn i samme bransje alltid ender med hvordan de kan dempe konkurransen.
Smith så også at produktivt samarbeid og spesialisering avhenger av markedets størrelse. I en mindre by var det én nåleprodusent, mens produsentene i en større by var mer spesialiserte og leverte halvgjort arbeid seg imellom i en stafett frem til ferdige nåler.
Observasjonene er videreutviklet i praksis og i forskning. Konkurransetilsyn ser på samarbeid horisontalt – for eksempel tilbydere eller brukere av transport – men også vertikalt i en leverandørkjede. Linjebaserte skip internasjonalt (containere, biler, kjemikalier) og norske dagligvarer og deres logistikk er ferske eksempler.
Faren i grønt samarbeid ligger ikke først og fremst i utviklingssamarbeid, som fremmes blant annet i forskningsprogrammer nasjonalt og europeisk.
Faren ligger heller i politisk samarbeid – gjerne kalt «regulatory capture» – mellom de samarbeidende bedriftene og myndighetsapparatet.
Godt nytt hvis «grønne» fond og aksjer ikke lønner seg særlig
Investeringer i «grønne» fond og selskaper – Scatec Solar, Tesla – har gitt fantastisk avkastning, og noen tenker seg at slik blir det fremover også. Det vil være synd om de får rett, skriver NHH-professor Gunnar S. Eskeland i DN.
En viktig trussel i miljøarbeid er at innovasjonsarbeidet stopper opp. Samarbeidets løsninger skaper betydelige aktører og allianser. Disse vil – forståelig nok – forsøke å sikre salg, heller enn å trues av alternativer.
Myndighetenes støtte skifter fort vekt fra langtrekkende forskning til den mer kortsiktige «markedsstøtten». Både teori og empirisk forskning peker på det. En forklaring er hastverket selv, men en annen er de politiske kreftene: Potensielle fremtidsløsninger har ingen eller ressurssvake «eiere» og blir utkonkurrert i den politiske kampen.
I Norge er et eksempel at elbilene har fått sementere sin dominans mer enn denne klimaløsningens kvaliteter kan forsvare. Andre land har bilindustri som motvekt.
En viktig trussel i miljøarbeid er at innovasjonsarbeidet stopper opp.
Gunnar Eskeland
I Europa ser vi at svære vindmølleprodusenter tigger om – og får – fortsette å bygge. Lille Steffie Jobs, som drømmer frem fremtidens fotosyntese i verdens jenterom og garasjer, hun har ikke lange nok armer til å holde lobbykontorer i Oslo, Brussel og Washington, D.C. i sving.
Det er en viktig oppfatning at klimaproblemets teknologiske løsninger finnes og er langtrekkende nok. Alt som kreves er at de får albuerom og at barrierer brytes ned av salg og propaganda.
Riktigere er det nok at alt som ser ut som en løsning ustanselig bør tvinges til å bryne seg mot irriterende konkurranse fra uvelsignede og uforutsigbare utskudd og drømmere.
Vi har sett snuoperasjoner. Biobrensel som viser seg ikke så kjærlig mot kloden likevel, eller dieselbiler i Norge som etter velsignelsen i 2007, måtte dyppes i tjære, rulles i fjær, og kjeppjages ut av byen.
Formuesskattens tilhengere bør dempe entusiasmen sin
Formuesskattestudien som debatteres nå, viser vel egentlig at skjerming av «arbeidende» kapital gir flere i jobb, i alle fall i småbedrifter. Hvis også storbedrifter skal skjermes, blir det betalt mindre formuesskatt.
Snuoperasjoner bør dessverre ventes: Løsningenes allierte eiere skal nektes å føle seg trygge, selv om deres bønner og løfter og gaver er forlokkende.
En illustrasjon på faren er EUs taksonomi, som gir svar om hva som er bærekraftig. Vannkraft var en hårsbredd fra å stryke til eksamen. Taksonomien er lovende, men må unngå å bli statisk og politisk sementerende. Velsignede, rentbrennende fabrikkpiper må ikke få holde alternativene nede.
Vi trenger langtrekkende innovasjon. Kontinuerlig og disruptiv. Schumpeters kreative ødeleggelse fremhevet at innovatører belønnes blant andre ved å «stjele» profitt fra etablerte. De etablerte vil derfor trekke opp stigen om de kan.
Trusselen er ikke mindre ødeleggende når vi i vår tid bestiller en grønn omstilling.
For ordens skyld: Eskeland arbeider med forskningsrådsprosjekter i samarbeid med aktører blant annet i energi- og transportsektoren.
Kronikken var først publisert i Dagens Næringsliv 8. juli 2021.