Solidaritet og forutsigbarhet må til i krisetider

Bilde av Bertil Tungodden og Alexander W. Cappelen. Bilde av noen som vasker hendene sine.
Garantiene kommer selvsagt til å koste, kanskje flere hundre milliarder kroner, men det klarer vi å finansiere. Om det er noen gang staten skal gå med underskudd, så er det i en situasjon som denne, skriver kronikkforfatterne Bertil Tungodden og Alexander W. Cappelen. Foto: Hallvard Lyssand / Helge Skodvin / Unsplash v. Nathan Dumlao
Innlegg

17. mars 2020 15:42

Solidaritet og forutsigbarhet må til i krisetider

Nye garantier trengs om vi som fellesskap skal bære de økonomiske kostnadene fra pandemien, skriver Bertil Tungodden og Alexander W. Cappelen.

Norge står overfor en økonomisk unntakstilstand som vi ikke har sett i moderne tid. De samfunnsøkonomiske kostnadene ved å sette norsk økonomi på pause i flere måneder kan fort bli flere hundre milliarder.

Myndighetene har lagt frem en krisepakke på 100 milliarder kroner – opplagt et steg i riktig retning – men en effektiv og rettferdig håndtering av krisen krever mer penger og grunnleggende prinsipper.

Det grunnleggende prinsippet må være at disse kostnadene fordeles solidarisk mellom alle i samfunnet.

Fellesskapet må bære økonomiske kostnader

Vi har i vår forskning vist at nordmenn i veldig stor grad, og uavhengig av partitilhørighet, ser det som urettferdig om noen skal bære mer av kostnadene enn andre når disse kostnadene skyldes faktorer utenfor individuell kontroll.

Vi tror derfor det er grunnleggende enighet om at vi som fellesskap må bære de økonomiske kostnadene som denne pandemien påfører oss.

De økonomiske tiltakene må derfor sikre at dette skjer. Inntil nå har kostnadene i all hovedsak blitt påført aktørene i privat sektor, mens ansatte i offentlig sektor ikke er blitt økonomisk rammet.

Dette er spesielt urettferdig når man tenker på at vi som samfunn pålegger restriksjoner i kampen mot pandemien som er til fordel for alle, men som umuliggjøre normal drift for mange bedrifter og virksomheter.

Foreslår økonomisk unntakstilstand

Grunnprinsippet er enkelt – vi må utforme politikk som kompenserer for bortfallet av inntekt for den enkelte, hvor byrden ved dette dekkes av fellesskapet.

Vi foreslår at myndighetene erklærer at det er økonomisk unntakstilstand så lenge det er behov for å begrense økonomisk aktivitet for å hindre spredning av viruset, og garanterer at de vil ha som mål å kompensere alle for de tapene de har i unntaksperioden som følge av de restriksjonene myndighetene har innført.

Dette gjelder tapene både til enkeltpersoner og bedrifter. Samtidig garanterer myndighetene for at både enkeltpersoner og bedrifter ikke går over ende så lenge det er unntakstilstand, i tråd med de fremlagte planene for hvordan man skal hjelpe de som permitteres og næringslivet.

Disse garantiene vil skape forutsigbarhet og oppleves som rettferdige. De vil klart definere hvor lenge myndighetene vil kompensere næringslivet og enkeltpersoner, og de vil bety at vi i fellesskap deler på kostnadene som påføres oss i kampen mot koronaviruset.

Behov for radikale grep

Garantiene kommer selvsagt til å koste, kanskje flere hundre milliarder kroner, men det klarer vi å finansiere. Om det er noen gang staten skal gå med underskudd, så er det i en situasjon som denne.

Pandemien har allerede ført til en rekke samfunnstiltak for å bekjempe spredningen av koronaviruset som vi for kort tid siden ikke kunne forestille oss, hvor flyplasser er blitt stengt, reiseforbud er innført og næringsvirksomhet er begrenset. For å håndtere de økonomiske konsekvensene av disse tiltakene er det behov for ytterligere radikale grep.

La oss være enige om å dele kostnadene solidarisk – og la oss utforme forutsigbare garantier for at myndighetene tar vare på både enkeltpersoner og næringsliv så lenge denne unntakstilstanden vedvarer.

Kronikken ble publisert i Dagens Næringsliv 17. mars 2020.