Flaks og suksess

Innlegg

10. juni 2016 11:26

(oppdatert: 10. juni 2016 11:30)

Flaks og suksess

Hvis du har suksess i livet, så skyldes det i stor grad flaks.

Folk som har suksess i sin karriere har som regel kombinert et stort talent med hardt arbeid over lang tid. Men selv om et stort talent og hardt arbeid ofte er en forutsetning for suksess, så er det sjeldent tilstrekkelig for suksess.

Mange som har jobbet like hardt og som har et like stort talent som vinnerne, har ikke lykkes. Hva er det som skiller dem som når toppen fra alle de andre som er talentfulle og hardtarbeidende? Svaret er ofte flaks.

Folk som har nådd toppen innen sitt felt forteller gjerne om de tilfeldighetene som spilte en viktig rolle og som gjorde det mulig for dem å ende opp der de er: Det kan ha vært en inspirerende lærer på ungdomsskolen, et uventet møte med en forretningsforbindelse eller en konkurrent som hadde et uhell. Felles for disse historiene er at en god porsjon flaks har spilt en avgjørende rolle.

Økonomen Robert Frank argumenterer i sin nye bok «Success and Luck: Good Fortune and the Myth of Meritocracy» for at flaks blir stadig viktigere for å bestemme hvem som når toppen i samfunnet. Årsaken er ifølge ham at vi konkurrerer i stadig større grupper. I store grupper vil det være mange som er omtrent like talentfulle og som jobber omtrent like hardt for å bli best.

Da blir det stadig jevnere i teten, og nettopp fordi det er så jevnt i teten så vil tilfeldigheter spille en stor rolle for hvem som vinner. For å illustrere, tenk på hvem som vinner en golfturnering. Hvis Suzann Pettersen konkurrerte mot meg, så vil ikke flaks avgjøre hvem av oss som vinner fordi hun er en så mye bedre spiller. Når hun derimot spiller mot de beste i PGA-touren, så vil flaks være mye viktigere fordi flere av hennes konkurrenter er omtrent like flinke som henne.

Nobelprisvinner Daniel Kahneman har oppsummert denne innsikten i det han selv beskriver som sin viktigste ligning:

Success = talent + luck

Great success = a little more talent + a lot more luck

Ikke bare blir flaks viktigere for å nå toppen, men belønningen til dem som når toppen blir også stadig større. Vi lever i et samfunn hvor prestasjoner belønnes, og de beste prestasjonene belønnes spesielt mye.

De beste idrettsutøverne, de beste fondsforvalterne, de beste advokatene og de beste musikerne tjener mye mer enn de som er nest best. Forskjellen mellom en gullmedalje og en sølvmedalje kan være enorm selv om forskjellen i prestasjon ofte er minimal.

La oss ta et eksempel som er aktuelt i lys av debatten rundt bonusene som gis til forvalterne i Statens pensjonsfond utland. Disse forvalterne har prestasjonslønnsavtaler som gir dem en bonus på inntil 200 prosent av den faste godtgjørelsen dersom de gjør det bra. Det er ingen tvil om at disse forvalterne er svært talentfulle og de jobber sikkert lange dager.

De aller fleste av oss kunne ikke ha gjort jobben like godt, men bonusordningene skal ikke belønne dem for å være flinkere enn oss - de skal belønne dem for å være flinkere enn de andre talentfulle og flittige forvalterne. Hva er det som gjør at noen av dem gjør det spesielt bra i forhold til de andre? Trolig er det i stor grad flaks.

Kahneman har gitt en god illustrasjon på nettopp dette fenomenet. Han forteller i boken «Thinking, Fast and Slow» om en episode hvor han ble spurt av en gruppe forvaltere om å holde et foredrag. Som et ledd i forberedelsene fikk han lov til å se på bonusutbetalingene som hadde vært gitt til de av forvalterne som relativt sett hadde gjort det best de siste årene.

En enkel analyse avdekket at det ikke var noen sammenheng mellom hvem som fikk bonus ett år og hvem som fikk bonus året etter. Dersom bonusene faktisk reflekterte forskjeller i talent eller innsats, så skulle man forvente en sånn sammenheng - at den ikke fantes, betydde at forskjellene i forvalternes prestasjoner i all hovedsak skyldtes flaks.

Mange bonusordninger er med andre ord bare belønning av flaks. Vi vet at folk flest misliker ulikheter som skyldes flaks, så hvorfor protesterer vi ikke da mer mot slike ordninger? Svaret er trolig at vi har vanskelig for å akseptere hvor stor betydning flaks har, spesielt hvis vi lykkes selv.

Vi har et grunnleggende ønske om å tro at vår suksess i livet skyldes vår egen innsats. Som økonomen Paul Samuelson har sagt: «Never underestimate the willingness of a man to believe flattering things about himself».

Kronikken var på trykk i Dagens Næringsliv 10. juni.