Første nobelpris i bedrifts-økonomi
Bengt Holmström mottar nobelprisen i økonomi denne uken. Godt da at NHH-økonomer fikk loset ham ned fra Folgefonna i 1979.
Når Holmström nå mottar nobelprisen i økonomi i Stockholm, sammen med Oliver Hart, vil hans mange venner ved Norges Handelshøyskole juble. Selv hadde jeg i to år kontor ved siden av den utadvendte og engasjerte finnen da vi begge var doktorgradsstudenter ved Stanford University på midten av 1970-tallet.
Forskningen hans har bidratt til å definere moderne bedriftsøkonomi som fag.
Hans karriere avspeiler på mange måter utviklingen i den økonomiske vitenskapen. Faget gjennomgikk en revolusjon på 1970-tallet, og handelshøyskolene sto sentralt. De nye ideene ble etter hvert mainstream. Utviklingen av finansfaget er velkjent og belønnet med nobelpriser tidligere. Samtidig begynte økonomer å studere organisasjoners indre liv.
Bidrag til kontraktsteorien
Økonomifaget hadde alltid konsentrert seg om markedene. Foretaket var bare en teknologisk forbindelse mellom input og output. Andre samfunnsfag forsto at organisasjoner faktisk består av mennesker, men ikke økonomene.
Dette endret seg på 1970-tallet. Da begynte også økonomer å studere hvordan mennesker samhandler i tette og langsiktige relasjoner. Incentiver og informasjon var viktige stikkord. «On Incentives and Control in Organizations» var tittelen på Holmströms doktoravhandling fra 1978. I en markedstransaksjon blir man enige om pris og kvantum. I en organisasjon inngår aktørene kompliserte kontrakter.
Kontrakter kommer i mange former: skrevne og uskrevne, fullstendige og ufullstendige, myke og harde, statiske og dynamiske. Slik kom kontrakter inn i den økonomiske vitenskapen.
Priskomiteen peker spesielt på Holmström og Harts bidrag til kontraktsteorien i sin begrunnelse for årets pris. Prisen er vel fortjent, men mange vil hevde at Holmströms veileder fra Stanford, Robert B. Wilson, også omsider burde fått den anerkjennelse han fortjener.
Bør satse på fastlønn
Som økonom mener Holmström at belønning må stå i forhold til prestasjoner - eksplisitt i skriftlige kontrakter eller implisitt. Måling av prestasjon blir dermed et nøkkelproblem. Misvisende eller tilfeldig prestasjonsmåling er ikke bare urettferdig, men kan føre til adferd som skader organisasjonen.
Holmström er derfor klar på at det i så fall kan være bedre å satse på fast lønn og håpe på det beste.
Interessen for informasjonens rolle i organisasjoner og i markeder gjorde at regnskapsfagets akademiske anseelse ble løftet adskillige hakk. Regnskapsfaget var og er av mange betraktet som et håndverk hvor tall registreres og rapporteres i henhold til et mystisk regelverk. I moderne bedriftsøkonomi er regnskapsinformasjon en ressurs som spiller en utrolig viktig og kompleks rolle i økonomien.
Ifølge Holmström kan for mye tilgjengelig informasjon ha vært en årsak til finanskrisen. Hvis det hadde vært mindre informasjon tilgjengelig om hvor tapene lå, ville de blitt jevnt fordelt. Ingen trengte å frykte å bli sittende med svarteper. Disse tankene er omstridt.
Møttes i Bergen
Uansett må en kunne hevde at silotenkning var en viktig årsak til finanskrisen. Et innovativt finansielt system var utviklet uten hensyn til hverken informasjonsproblemer eller incentiver. Behovet for skikkelig kredittvurdering ble glemt, og omsetning av verdipapirer bygget på rating som var kjøpt og betalt.
Holmström har gjennom hele sin karriere hatt et forhold til Bergen. Holmströms første besøk til Bergen var i anledning et eksklusivt seminar til ære for Karl Borch i 1979. Nesten halvparten av de inviterte gjestene har siden fått nobelpris. Bengt Holmström og Oliver Hart møttes trolig for første gang da.
Seminaret fikk en dramatisk avslutning. På en skitur til Folgefonna ble deltagerne overrasket av tåke. Ifølge Holmström mistet den lokalkjente oversikten, men NHH-økonomene fant til slutt veien ned.
Holmström tok doktorgrad ved Stanford Business School og ble deretter professor ved Kellogg (Northwestern) og så Yale School of Management. Han har også praksis fra næringslivet. Perioden som styremedlem i Nokia fra 1999 til 2012 må ha vært spesielt lærerik.
Kronikken var på trykk i Dagens Næringsliv 8. desember 2016.