Baklengs inn i fremtiden

Kronikk

25. mars 2015 18:13

(oppdatert: 21. mars 2016 18:15)

Baklengs inn i fremtiden

Norge er tjent med mer velfungerende og transparante skatteregimer. Da bør ikke NBIM og Oljefondet trekke motsatt vei, skriver professorene Petter Bjerksund, Jarle Møen og Guttorm Schjelderup.

Utgangspunktet for Oljefondet var å investere i likvide rentebærende verdipapirer og aksjer omsatt i internasjonale finansmarkeder.

Tilgangen på pålitelige markedspriser i disse markedene danner et godt grunnlag for en fortløpende evaluering av verdi, avkastning og risiko. Åpenhet og transparens er også essensielt for å sikre en sunn forvaltning.

I 2007 ble det gitt politisk tilslutning til at Oljefondet kan øke andelen som investeres i aksjer til 60 prosent. I løpet av de senere årene har fondet også fått mandat til å investere i nye aktivaklasser som eiendom og unoterte aksjer som planlegges børsnotert.

For tiden vurderes det å utvide mandatet ytterligere, til unoterte aksjer i sin alminnelighet og infrastruktur. Motivasjonen er et ønske om høyere forventet avkastning.

Når fondet investerer i mindre likvide aktivaklasser, betyr det manglende tilgang på fortløpende og pålitelige markedspriser. Det gir et dårligere utgangspunkt for å vurdere verdi, avkastning og risiko, og vanskeliggjør dermed evalueringen av forvaltningen.

Mangelen på pålitelige markedspriser forsterker dessuten informasjonsskjevheter og skaper uheldige incentiver på ulike nivåer i fondets forvaltning. Det blir også vanskeligere å kontrollere at forvalterne opptrer uhildet når de utøver den makten som ligger i å styre så store pengestrømmer.

Nye aktivaklasser har dessuten reist andre problemstillinger. Stortinget har åpnet for å la Oljefondet investere via selskaper i lukkede jurisdiksjoner, såkalte skatteparadiser.

Disse er blant annet karakterisert ved mangelfulle registre, svak eller ingen håndheving av tilsynsordninger samt revisjonskrav som det er overlatt til bedriftene å følge fordi man ikke skattlegger selskapene.

Fondets bruk av lukkede jurisdiksjoner svekker innsyns- og kontrollmuligheten, og gjør at vi ikke lenger kan være trygge på at fondet forvalter våre felles midler på en sunn måte.

Sporene som ble avdekket i forbindelse med fondets Formel 1-investering, burde mane til ettertanke. Da Oljefondet investerte 1,8 milliarder kroner i Delta Topco Ltd, som eier rettighetene til Formel 1, skjedde det via det Jersey-registrerte selskapet Juris Ltd.

Det var ikke mulig å finne ut hvem som var Juris Ltd sin kontaktperson, hvem som satt i styret eller hvilke fysiske personer som var på eiersiden annet enn et tilretteleggerselskap. I tillegg var det korrupsjonsanklager i selskapssfæren rundt Delta.

Representantskapet til Norges Bank behandlet nylig fondets bruk av lukkede jurisdiksjoner i forbindelse med investeringer i de nye aktivaklassene. De valgte å ikke sette foten ned.

Et argument som blir brukt av medlemmer i representantskapet, er at man må være nær der hvor investeringene skjer. Det er åpenbart uriktig i denne sammenhengen. De investeringene som representantskapet diskuterte, skjer ikke i Delaware og Luxembourg.

I de fleste tilfeller er det faktisk forbudt å investere og drive lokalt i lukkede jurisdiksjoner hvis man samtidig skal nyte godt av hemmelighold og lav skatt.

Argumentet fra medlemmer i representantskapet om at man bare «gjør som alle andre», trodde vi heller ikke det var mulig å bruke. Det tar seg spesielt dårlig ut når man forvalter verdens største statlige fond.

Det brukes også som argument av Norges Bank (NBIM) at Delaware og Luxembourg har forutsigbare og velprøvde rettssystemer. Det samme kan sies om normale stater, som i tillegg har rettsvesen som balanserer brede samfunnsinteresser.

I lukkede jurisdiksjoner er lovgivningen ensidig rettet mot å beskytte utenlandske investorer.

Delaware tillater bruk av stråmenn for å skjule hvem som er de virkelige rettighetshavere til aksjer, og Luxembourg inngår skjulte avtaler om skatt med enkeltselskaper. Lovgivningen er kanskje forutsigbar for investor, men den vanskeliggjør de folkevalgtes kontroll av fondet.

Når det gjelder bruken av Luxembourg, har Oljefondet gjort det klart at et av motivene er å spare skatt. Det er et politisk spørsmål om den norske stat via NBIM skal bruke skatteparadiser for å minimere skattebetalingene til de landene de investerer i, men det er grunn til å tenke gjennom signaleffekten.

I andre sammenhenger er Norge opptatt av å støtte OECD og EUs arbeid for å hindre undergraving av medlemslandenes skattefundament.

Omdømmehensyn kan derfor trekke i samme retning som de kontrollhensyn vi har satt søkelyset på. Oljefondet og Norge som en universell investor vil på sikt tjene på at vi bidrar til å utvikle velfungerende og transparente skatteregimer.

Innlegget var på trykk i DN 25. mars