Forskningsbasert bistand
Altfor mye penger er brukt på dårlig evaluering av bistand. Men nå er det nye toner fra regjeringen, skriver professor Kjetil Bjorvatn i DN.
I mai 2005 besøkte Angelina Jolie landsbyen Sauri i det vestlige Kenya med den verdenskjente økonomen Jeffrey Sachs som guide.
Sachs står bak det såkalte Millennium Villages Project, et storslått initiativ for å løfte mennesker ut av fattigdom gjennom massiv bistand til utvalgte landsbyer. 14 landsbyer i ti afrikanske land er valgt ut så langt. Sauri er en av dem.
TV-teamet fanget Jolie og Sachs når de gravde i jorden (som hadde fått genetisk modifiserte frø og kunstgjødsel), når de besøkte den lokale helseklinikken (som etter forholdene var godt utrustet og med velkvalifiserte leger på plass), og den lokale skolen (med både lærebøker og internett). Jeffrey Sachs illustrerte fremgangen ved å sende en mail til FNs generalsekretær fra klasserommet.
Ideen bak Millennium-landsbyene er god. Et koordinert løft må til for å bringe lokalsamfunn ut av en ond sirkel bestående av dårlig råd, dårlig helse, og dårlig utdannelse. Og Sachs og hans disipler dokumenterte gode resultater. Avlingene økte, antall tilfeller med malaria gikk ned, og flere barn gikk på skole.
Likevel har prosjektet møtt massiv kritikk blant økonomer. Hvorfor? Noen er skeptiske til bistand, eller til bistand i så stor skala. Men den mest alvorlige kritikken er knyttet til utformingen av prosjektet. For hva sier egentlig den positive utviklingen i Sauri og de andre Millennium-landsbyene om effekten av den massive satsingen? Svaret er: Ingenting.
Kritikerne viser til at hele det sørlige Afrika har hatt en positiv utvikling det siste tiåret. Også landsbyer som står utenfor Millenniumprosjektet har opplevd fremgang på helse, utdannelse, og infrastruktur. Så hvilken del av fremgangen i Millennium landsbyene skyldes bistandsprogrammet og hvilken del skyldes den generelle fremgangen i regionen?
Det er det vanskelig si noe sikkert om. Etter først å ha gått i skyttergraven og angrepet kritikerne, måtte Jeffrey Sachs til slutt krype til korset og innrømme at hans opprinnelige påstander om effekten av Millenniumprosjektet måtte tas med en klype salt. En ydmykende retrett.
I evalueringen av norsk bistand gjør vi typisk samme feil som Sachs. Vi ser på endring over tid uten en skikkelig kontrollgruppe. Og konsulentrapporter om «effekten» av bistandsprosjekter blir derfor ofte bortkastede penger. Vi lærer ingenting. Vi burde gjøre som legemiddelselskapene når de skal prøve ut et nytt medikament.
La noen få den ekte medisinen og andre en placebo, og randomiser hvem som får hva. Dette er en effektfull metode, som gir klare svar.
Men nå er det nye toner. Regjeringen har bestemt seg for å doble innsatsen for utdannelse og har lagt frem en stortingsmelding om hvordan dette skal gjøres. Der understrekes det at «For å kunne måle om utdannelsesbistanden har effekt, må resultatarbeidet gjøres grundig fra start.» Dette høres lovende ut.
Stortingsmeldingen viser blant annet til at det i fattige land har vært en stor økning i tilgangen på digitale verktøy, slik som mobiltelefoner og nettbrett, og at dette kan brukes som læringsressurs, både for økt tilgang til og økt kvalitet på undervisningen.
Sammen med kolleger ved NHH har jeg evaluert bruk av mediene for utdannelse, nærmere bestemt innenfor entreprenørskap. Ruka Juu, som på Swahili betyr Hopp opp, er et pedagogisk program vist på nasjonal tv i Tanzania i 2011.
Programmet, som er produsert av medieplattformen Femina Hip, fulgte seks unge entreprenører gjennom en rekke utfordringer og hadde som ambisjon å inspirere ungdom til å starte egen bedrift. Dette er viktig i et land hvor mellom 700.000 og 800.000 ungdommer går ut av skolen hvert år og skal finne på noe å gjøre; jobbene står ikke akkurat i kø. Og tv kan være en effektiv måte å nå ut til disse ungdommene på.
2000 unge mennesker i alderen 16-20 år i Dar es Salaam var med på prosjektet vårt. Halvparten fikk en pengepremie som incentiv til å følge nøye med på Ruka Juu, den andre halvparten fikk en tilsvarende premie for å følge med på en såpeopera som gikk samtidig på en annen kanal.
Så fulgte vi ungdommene over en toårsperiode. Hva finner vi? Jo, når vi sammenligner de to gruppene, så ser vi at gruppen som så Ruka Juu hadde blitt inspirert til å tenke på entreprenørskap som levevei, og at flere over tid faktisk også startet egen bedrift. Effekten var særlig sterk blant jentene.
Jeffrey Sachs har lært. Når Millennium Village prosjektet nylig ekspanderte i Ghana, så sørget man for å også inkludere en rekke landsbyer i en kontrollgruppe. Så er det å håpe at også norske myndigheter har lært, slik at vi kan gå fra en følelsesbasert til en forskningsbasert bistandspolitikk.
Kronikken var på trykk i Dagens Næringsliv 20. mai 2015.