Yara-saken: Hva nå?

Kronikk

15. juli 2015 21:09

(oppdatert: 21. mars 2016 21:12)

Yara-saken: Hva nå?

Oslo Tingretts dom i Yara-saken er ennå ikke rettskraftig, men gir interessante perspektiver på status for rettsutviklingen når det gjelder næringslivsrelaterte bestikkelser, skriver Birthe Eriksen og Tina Søreide i Dagens Næringsliv.

Den sier også noe om hvor langt toppledere kan være villige til å gå på vegne av virksomheten de leder, uavhengig av direkte personlig vinning.

Vi tar for oss fem mulige slutninger av dommen: 

1. Korrupsjonsreglene håndheves. Yara-saken viser at foretak, såvel som ledere, kan holdes strafferettslig ansvarlig for korrupsjon. Etterforskningen har imidlertid vist hvor vanskelig det kan være å bevise bestikkelser når slike handlinger skjules bak tilsynelatende legitime transaksjoner, verdier plasseres i hemmelige bankkonti, og i mange land legger myndigheter hindringer i veien for etterforskning. Bestikkelser kan fortsatt være en snarvei til profitt i mange markeder når sannsynligheten for å bli oppdaget og straffet er liten. Yara-dommen bidrar dermed til å tydeliggjøre at korrupsjon bryter med markedets og demokratiets spilleregler.

2. De involverte får en reell straff. Yara-dommen bekrefter at risikoen for å bli dømt for komplisert, grov og internasjonal korrupsjon er høyst reell, men hvor reell er selve straffen? Hvor langt vil en langvarig ankeprosess gi faktisk immunitet, for eksempel fordi noen av de straffedømte blir for gamle til å sone sin straff? I tilsvarende saker internasjonalt skjer det stadig at de dømte unngår å havne i fengsel. Desto rikere og mektigere de er, jo større er mulighetene for å trenere en straffeprosess. Sist uke hørte vi om Silvio Berlusconis korrupsjonsdom som aldri vil føre til fengselsstraff fordi foreldelsesfristen etter italiensk rett slo inn. Det kan derfor være forskjell på idømte fengselsstraffer og faktisk soning. Det samme gjelder bøter og inndragning av verdier tjent på korrupsjonen. 

3. Ansvar er uavhengig av compliance systemer. Dommen understreker at en toppleder ikke kan organisere seg bort fra kunnskap om hva som foregår i egen virksomhet. Systemer for å forebygge korrupsjon er viktige, men bare i den grad de fungerer; hovedhensikten er ikke vern mot personlig ansvar. Prosedyrer, etiske retningslinjer, gjennomført due diligence, minoritetseierskap eller mangel på kunnskap bør ikke føre til garantert immunitet. For mange ledere er det uklart hvor langt ansvaret deres går - særlig når det gjelder datterselskaper og bruk av konsulenter. Retten kunne her ha benyttet anledningen til å bidra til avklaring når det gjelder krav om selvregulering for å forebygge og avdekke korrupsjon. 

4. Varslerstatus forbeholdes reelle varslere. En av de dømte direktørene i saken vant ikke frem med sin påstand om at han var varsler og støttespiller for påtalemyndigheten i forbindelse med oppklaringen av saken. Å melde seg som varsler i en sak som er i ferd med å etterforskes, hvor man selv har vært aktivt involvert i det straffbare, gir ikke grunnlag for straffelempning etter norsk rett. Tilståelsesrabatt er det hjemmel for, men den er opp til domstolen. I USA er det mulig å premiere selvrapportering med strafferabatt fra påtalemyndigheten allerede under etterforskningen. Dermed vet de involverte at de kommer bedre ut om de bidrar til oppklaring av egne lovbrudd. Utfordringene ved å avdekke korrupsjon er betydelige og kanskje må også vi tenke nytt. Bør påtalemyndigheten i Norge gis videre fullmakter til å inngå avtaler om strafferabatt for å fremme selvrapportering? 

5. Yara-dommen har betydning for internasjonal utvikling. En korrupt avtale krever to deltagende parter. Straffeprosesser mot dem som aktivt bestikker er et steg mot mer rettferdige internasjonale markeder og sunnere beslutninger i statlig sektor. Korrupsjonsproblemet kunne raskere ha blitt bekjempet ved straffeforfølgning av korrupte beslutningstagere på myndighetssiden, særlig når de har monopolmakt - slik diktator-datteren i Usbekistan ser ut til å ha hatt i den pågående Vimpelcom-saken. I mange land er straffeprosess mot aktører på myndighetssiden vanskelig, om ikke umulig å få til, og da er det særlig viktig å straffeforfølge dem som tilbyr bestikkelser. Norske myndigheter har et betydelig ansvar for å sikre at vi tar vår del av ansvaret når norske selskap bestikker i utlandet. 

Det internasjonale samfunnet har fortsatt en vei å gå for å sikre reell straffeforfølgelse i korrupsjonssaker. Utfordringene er særlig knyttet til politiske prioriteringer, svak lovgivning, høye beviskrav, mangel på informasjon, mangel på påtalerettslig uavhengighet og mangel på vilje til å straffe de involverte. Om dommen i Yara-saken blir stående, er den et viktig steg mot en mer avklart rettstilstand i korrupsjonssaker.

Kronikken sto på trykk i Dagens Næringliv 15. juli 2015.