Selskapssal er nødvendige

Kronikk Av Aksel Mjøs

26. mai 2014 15:46

(oppdatert: 21. mars 2016 15:48)

Selskapssal er nødvendige

Det blir ofte støy når eit selskap får nye eigarar, men som oftast er frykta ugrunna. Problemet er heller at det skjer for få selskapssal, skriv førsteamanuensis Aksel Mjøs i Aftenposten 25. mai.

Orkla sitt sal av Elkem til kinesiske Blue-star i 2010 og Trond Mohn sitt sal av Frank Mohn til svenske Alfa Laval i år er eksempel på endring av eigarskap som vekkjer sterke kjensler. Engasjementet er særleg stort om staten, utlendingar eller investeringsfond er involverte.

Mange uttrykkjer frykt når det vert kjent at eit selskap skal seljast sjølv om det oftast er ei naturleg del av utviklinga. Frykta knyter seg til ukjente kjøparar og kva eit sal kan ha å seia for tilsette og lokalsamfunn.

Lett forenkla kan private eigarar delast i tre kategoriar: ein eller få einskildpersonar/familiar, børsnoterte selskap med mange aksjonærar og finansielle eigarar som t.d. private equity fond. I tillegg eig det offentlege og stiftingar mange selskap.

Kor aktive er eigarane?

Kva skil så desse private eigarkategoriane - og kva betyr det for verksemdene? Mykje knyter seg til kor aktive eigarane er. Dei definerer og kvaliteten på styre og leiarskap som er ein funksjon av kompetanse og engasjement.

I familieselskap gjev eigarskap og forretningskunnskap vanlegvis god styring. Utfordringa og usikkerheta kjem ofte ved generasjonsskifter. Faren er om ein enten gjev ansvar til neste generasjon ukritisk eller tilset ekstern leiar utan reelt handlingsrom.

Børsnoterte selskap er ofte så store at berre få aksjonærar engasjerer seg i styreval, dei fleste sel heller aksjane om dei er ueinige. Val av styre og leiar vert difor i større grad definert av styre og administrasjon sjølv. Store selskap kan ha utfordringar med sentrale personar sine incentiv til å tena aksjonærane. Den daglege verdsettinga på børsen gjev likevel marknaden sitt syn på styret og leiinga, noko ein ikkje får for andre eigarformer.

I familieselskap gjev eigarskap og forretningskunnskap vanlegvis god styring. Utfordringa og usikkerheta kjem ofte ved generasjonsskifter.

Aksel Mjøs

Når private equity fond eig eit selskap er dei opptekne med rekruttering til styre og leiing. Søket etter kompetanse går oftast bredt, og nøkkelpersonane får og si løn direkte knytt til oppnådd avkastning.

Tregast i børsnoterte selskap

Kva så når selskapet kjem i ei krise eller skal utnytta store strategiske muligheter? Då skil eigarformene seg tydeleg. Ein kompleks situasjon vert handtert tregast i børsnoterte selskap på grunna av tyngre formelle prosessar. Dersom ein skal skaffa ny kapital, selja ut eller slå seg saman med andre er det likevel tenleg med børsnotering. Marknadsprising av aksjane forenklar alle prosessar.

Eit private equity-fond vil handla raskt og har gjerne god tilgang til ressursar, men verdsettinga vil nødvendigvis verta vanskelegare. Familieselskap handterar oftast kriser godt innanfor sine ressursar og sin kompetanse, prosessen vert meir usikker dersom ein må henta inn ressursar i marknaden.

Utfordrar organisasonar og lokalsamfunn

Private equity-fond er ute etter selskap som enten er i krise eller har stort utviklingspotensiale. Dei er difor innretta på å få til endringar og forbetringar i selskapa. Det er ikkje uventa at eit slikt endringsfokus utfordrar organisasjonar og lokalsamfunn, sjølv om det må vera positivt i ein større samanheng. Ein analyse av kva deira eigarskap betyr for verksemdene er vanskeleg for ein veit aldri kva som elles kunne ha skjedd. I mange tilfelle hadde det nok vorte stagnasjon eller det som verre er. Partner Reynir Indahl i Altor uttrykte det slik i Dagens Næringsliv 16. mai: «Det er ingen motsetning mellom å skape verdier og ta ansvar.»

Kor langsiktige er ulike eigarar? Børsnoterte selskap vert kritiserte for å vera mest opptekne med kvartalsresultata medan private equity-fond har ei fastsett tid då deira kapital skal betalast tilbake til investorane.

Ei anna vurdering er at når private equity fond sel sine selskap så skjer det fullt dokumentert og til kompetente kjøparar. Eg har vanskeleg for å skjøna at ein seljar som står for vanstyre og kortsiktighet ikkje stort sett vert avslørt.

Utnyttar kriser

Familieselskap kan vera langsiktig stabile svært lenge, men ved regimeskifte eller i kriser kan dei verta uforutsigbare og kortsiktige. Det er sjølvsagt og eksempel på at investorar utnytter kriser til enten å verta kvitt ein konkurrent, overta teknologi eller viktige eigendelar (eksempelvis boreriggar) og bryt ned organisasjonar.

Kva disiplinerande krefter finn ein så i dei ulike eigarformene? Børsnoterte selskap og selskap eigd av private equity-fond vil alltid kunna seljast til nye eigarar ved problem som dagens eigarar ikkje greier å løysa. Dette skjerpar leiinga som sjeldan «overlever» slike sal.

Familiar som er langsiktig knytte til si verksemd vil langt sjeldnare selja ut, med større fare for at verksemda forvitrar, eller ikkje tek ut sitt potensiale. Samstundes, medan børsmarknaden disiplinerer noterte selskap følgjer utlånsbankane nedsida i andre verksemder.

Offentlege verksemder, samvirker, sparebankar, gjensidige forsikringsselskap og dei som er eigde av stiftingar saknar og den disiplinen som eit mogleg sal representerer.

Overdrive kontrollfokus

Dette gjeld i endå større grad enn for familieselskap. Mi vurdering er at det heller skjer for få enn for mange selskapssal, særleg av private, familieeigde selskap. I eit samfunnsperspektiv er det viktigare at verksemder veks og utviklast enn at eigarskapet er stabilt. Dersom overdrive kontrollfokus eller manglande kapital hjå dagens eigarar er hemmande bør heller nye overta på ryddig vis.

Eigarane definerer ressurstilgangen for verksemda. Og når både behov for kapital og kompetanse og kva eigarane kan stilla opp med skifter, vil eit sal kunna verka konstruktivt for både tilsette, lokalsamfunn og økonomien samla.