Vår tids mørkemenn

Kronikk Av Carsten Gero Bienz

14. juli 2014 16:02

(oppdatert: 21. mars 2016 16:04)

Vår tids mørkemenn

Er aktive eierfond kreativ ødeleggelse, spør førsteamanuensis Carsten Bienz i DN i spalten "Forskningen viser at.." den 12. juli.

Aktive eierfond, eller oppkjøpsfond, er vår tids mørkemenn. En tysk finansminister sammenlignet en gang oppkjøpsfond med «gresshoppesvermer». Boken «Barbarians at the Gate», som handler om et oppkjøpsfondsovertagelse av Oreo cookies, havnet på New York Times' bestselgerliste. Fondene har langt fra et plettfritt rykte.

Hva er det som gjør oppkjøpsfondså kontroversielle? Oppkjøpsfond kjøper opp eksisterende selskaper med en kombinasjon av egenkapital og vanligvis mye lån. Disse selskapene gjennomgår så store interne og eksterne endringer. Et godt nordisk eksempel er rengjøringsselskapet ISS som ble kjøpt opp av to oppkjøpsfond i 2005. Selskapet økte omsetningen fra 46 milliarder danske kroner i 2005 til 77 milliarder i 2010, og antall ansatte økte fra 310.800 til 522.700 i samme periode. Oppkjøpet og den etterfølgende veksten ble finansiert via aggressiv opplåning: Innen ett år økte selskapets gjeldsgrad så mye at for hver to kroner i fortjeneste måtte selskapet betale én krone i renter.

Denne fremferden står i sterk kontrast til vår alles «kjæledegge», venturefondene. Venturefond har bidratt til oppstart og utvikling av viktige, globale selskaper som Apple, Google, Facebook, Amazon, Spotify og det siste enfant terrible, Uber.

Hvorfor trenger vi oppkjøpsfondene? En av de viktigste egenskapene er at de er veldig gode på noe som er veldig krevende - omstilling av selskaper. Når jeg snakker om omstilling, mener jeg omstilling i ordets videste forstand. Dette kan være alt fra å revitalisere et selskap i motgang til å hjelpe et lokalt selskap med å ekspandere internasjonalt. Slike forsøk lykkes selvsagt ikke alltid, noe den senere tids eksempel med Broadnet her i Norge viser, men slike feilslåtte forsøk tilhører faktisk sjeldenhetene.

De legger også til rette for noe annet - de gjør det nemlig mulig for eierne å selge selskapet til kompetente nye eiere når tiden er inne for det. Min kollega Aksel Mjøs drøftet betydningen av dette i en artikkel i mai. Hans poeng er veldig enkelt. Familieselskaper har ikke alltid egnede etterfølgere til å ta over selskapet. Å ha anledning til å selge selskapet til kompetente eiere kan i slike tilfeller være det beste alternativet for selskapet og de ansatte.

En tredje grunn er noe mer komplisert. Det er mye forskning som viser at ledere ofte foretrekker det vi kan kalle «det rolige livet». Det er lett for ledere å lede et selskap på en temmelig kjedelig og forutsigbar måte - gjerne kalt «trygt og tradisjonsbasert..». Men det er ikke alltid den optimale måten å lede et selskap på og kan dessuten vise seg å være temmelig risikabelt. Oppkjøpsfond er gode på å utfordre selskaper og ledere til å bli mer dristige.

Alt det ovennevnte medvirker til at oppkjøpsfond ofte ikke møter velvilje hos hverken ansatte eller politikere. Jeg vil likevel påstå at det akkurat er denne evnen til å utfordre status quo, ta risiko og utforske nye muligheter som gjør oppkjøpsfond så verdifulle for samfunnet. For å benytte et velbrukt argument: Vi lever i en verden som forandrer seg stadig raskere, og vi trenger organisasjoner som håndterer slike forandringer. Oppkjøpsfond er en av mekanismene som kan være til hjelp.