Fattigere enn vi tror

Kronikk Av Ingvild Almås

21. februar 2012 19:45

(oppdatert: 1. mars 2016 19:48)

Fattigere enn vi tror

- Det er grunn til å tvile på inntektsdata fra fattige land, inkludert Kina. Min forskning viser at forskjellene mellom verdens fattige og rike er større enn tidligere antatt, skriver NHH-forsker Ingvild Almås i Dagens Næringsliv 20. februar.

Kina er sannsynligvis det landet i verden som har vokst mest de siste årene. Men hvor rike er egentlig kineserne? Og hvor sikre er generelt tallene som legger grunnlaget for sammenligninger av inntekt og vekst mellom land?

Vi vet at det er enorme inntektsforskjeller i verden i dag. Mange mennesker lever i ekstrem fattigdom, mens et mindretall av verdens befolkning har overflod. Et viktig spørsmål er om ulikhetene er blitt mindre eller større de siste tiårene; tiår som har vært preget både av betydelige bistandsstrømmer fra vestlige land til fattige land og av en rekke liberaliseringstiltak gjennom multilaterale organisasjoner.

Svaret avhenger av metoden en bruker for å måle og sammenligne inntekter. Hvis en bruker den tradisjonelle metoden som tidligere ble brukt av Verdensbanken og FN, den såkalte valutakursbaserte metoden, vil en konkludere med at forskjellene har økt mellom rike og fattige i verden.

Hvis en bruker de såkalte kjøpekraftsjusterte målene, som finnes i for eksempel Penn World Table, finner noen forskere at ulikhetene har økt, mens andre finner at den har sunket.

De kjøpekraftsjusterende målene forsøker å korrigere for prisulikheter mellom land. Slik konsumprisindeksen i Norge brukes til å måle inflasjonen, som igjen hjelper oss til å sammenligne inntekter over tid, skal de kjøpekraftsjusterende målene finne prisulikheter mellom land og justere for dette før en sammenligner landenes inntekter.

Slik justering er utvilsomt en god idé. Som nordmenn vet vi godt at mye av det vi kjøper på ferie i utlandet, er mye rimeligere enn tilsvarende varer og tjenester ville ha vært i Norge.

Problemet er at denne idéen er vanskelig å operasjonalisere på en god måte. De kjøpekraftjusterende målene har så store feil ved seg at det er grunn til å være skeptisk til å bruke dem.

I en artikkel som kommer i American Economic Review i april, viser jeg at feilene en gjør i målingen av fattige lands priser og dermed realinntekter, er store, så store at de klassiske målene gjør det bedre (de såkalte valutakursbaserte målene som ikke forsøker å justere for prisulikheter). Dette resultatet gjelder de mest brukte kjøpekraftsjusterende målene, som finnes i Penn World Table.

I november 2007 endret Verdensbanken målene og justerte ned Kinas bruttonasjonalprodukt (BNP) med 40 prosent. Over natten ble altså den målte verdien av Kinas produksjon nesten halvert. Dette var en dramatisk endring, som påvirker mange makroøkonomiske analyser.

En av dem er globale ulikhetsanalyser. Kina, det mest folkerike landet i verden, har hatt en enorm vekst. Hvis vi skal tro på Verdensbankens nedskriving av BNP, må vi også justere vekstratene. Det er fordi det lavere nivået for Kinas BNP ikke kan kombineres med så høye vekstrater. (Hvis en ikke justerer veksttallene ned, vil en finne at inntektene bakover i tid blir så lave at folk ikke kunne ha overlevd i Kina.)

Den høye veksten i Kina har vært en viktig driver i de studiene som har funnet at global ulikhet har blitt redusert de siste tiårene (se for eksempel Utenriksdepartementets rapport "Globalisering av ulikhet - verdens inntektsfordeling og levestandard, 1960-1998" skrevet av forskerne Arne Melchior, Kjetil Telle og Arne Wiik).

Nedskrivningen av Kinas BNP alene gir dermed grunnlag for å tvile på konklusjonen om synkende global ulikhet.

Ifølge mine målinger skal inntektene i Kina enda mer ned enn i justeringen fra 2007. Jeg fokuserer dog ikke på BNP, men på husholdningenes konsum. Ifølge mine resultater skal de fattige landenes inntekt - inkludert Kinas - være kun 20-40 prosent av det Penn World Table rapporterer.

Dette betyr at ulikhetene i verden er mye større enn det de kjøpekraftsjusterende metodene viser.

Mine estimater for de fattige landene ligger nærmere de klassiske valutakursbaserte målene som ikke forsøker å prisjustere. Dette er sjokkerende.

Prisjustering er en god idé. Mine funn tyder imidlertid på at idéen ikke er godt nok implementert. Da havner vi i en situasjon der vi klarte oss bedre før den gode ideen ble omfavnet.

Den gode nyheten er at det er et mye større oppmerksomhet om målemetoder og datainnsamling for kjøpekraftsjustering nå enn tidligere. Mye mer ressurser settes av til slik måling (for eksempel i Verdensbanken) og vi har dermed grunn til å tro og håpe at vi om noen år har mye bedre inntektstall for å måle global ulikhet.

Hvis vi kun er interessert i OECD-området, blir konklusjonene annerledes. Mine funn viser at Penn World Table treffer godt når det gjelder inntektene i OECD. For disse rike landene gjør de kjøpekraftsjusterende målene det bedre enn de tradisjonelle valutakursbaserte målene.

Ingvild Almås, førsteamanuensis ved Norges Handelshøyskole.

FORSKNINGEN

- Hvem: Ingvild Almås (2012).
- Hva: "International Income Inequality: Measuring PPP bias by estimating Engel Curves for food"
- Hvor: Kommer i American Economic Review i april.