Lønn eller trygd?

Kronikk Av Røgnvaldur Hannesson

27. desember 2012 16:57

(oppdatert: 1. mars 2016 17:01)

Lønn eller trygd?

Kronikk: Høye norske lønninger bidrar til rasering av arbeidsplasser og gjør det vanskeligere for dem som enten ikke har evne eller vilje til å yte en innsats, skriver professor Rögnvaldur Hannesson i E24 27. desember 2012.

Gösta Rehn og Rudolf Meidner var to fremtredende økonomer i svenske LO i etterkrigstiden. Deres kongstanke var at de laveste lønninger skulle presses opp. Dette, mente de, ville stimulere bedriftene til produktivitetsøkende investeringer for å skaffe inndekning for høyere lønnskostnader. Denne lønnsoppskriften økte antakelig vekstkraften i svensk næringsliv i de første tiårene efter annen verdenskrig.

Sverige var den gangen teknologisk ledende på mange industrielle områder. Svenskene tjente selvsagt godt på å ha kommet uskadd ut av krigen, men deres teknologiske ledelse gjorde at Sverige forble ett av verdens rikeste land lenge efter at forspranget de hadde først efter krigen var borte.

I Sverige på den tiden var det mangel på arbeidskraft. En av drivkreftene for svensk økonomisk vekst i efterkrigstiden var overflytting av arbeidskraft fra lavproduktive til høyproduktive næringer. Store deler av landsbygden i Norrland ble tømt for folk og består i dag av nedlagte gårdsbruk og avfolkede tettsteder. Den slags utvikling møtte større motstand i Norge fra bygderomantikere som ønsket å bevare bosetting i enhver avkrok og på hvert ett nes som for lengst burde vært avfolket.

For tredve år siden betalte den norske stat over én milliard i den tidens pengeverdi til norske fiskere i den hensikt å opprettholde bosetning. Fisken de fanget ble, som nå, for det meste spist i utlandet. Om utlendingene noen sinne takket for maten vet jeg ikke. Denne pengegaloppen er det heldigvis slutt på. Men staten betaler fortsatt 13 milliarder til norske bønder i samme hensikt. I tillegg kommer adskillige milliarder indirekte støtte, fordi vi kunne kjøpt både bedre og billigere mat i utlandet. Det gjør forresten de som befinner seg på en bilturs avstand til Sverige eller kan ta seg en tur med danskebåten.

Rehn og Meidner er ikke lenger profeter i sitt eget hjemland. Sverige er ikke lenger teknologisk ledende på noe område og heller ikke blant verdens rikeste land. Noen er nok fristet til å blamere en overambisiøs svensk velferdsstat, men det spørsmålet skal jeg la ligge. Svenskene har uansett tatt et oppgjør med sine velferdsordninger, særlig pensjonssystemet. Kanskje har de ryddet nok; Sverige er blant de EU-land som har sine offentlige finanser sånn noenlunde i orden.

Norge er et sted hvor Rehns og Meidners tanker om den høye minstelønn lever videre. Noen synes å tro at det fortsatt er slik at denne lønnspolitikk stimulerer til den produktivitetsutvikling som må til for å rettferdiggjøre høy lønn. Dette er en illusjon. Høy minstelønn bidrar hovedsakelig til å slå ut den del av næringslivet som ikke tåler konkurranse med den petroleumsorienterte del.

Produktiviteten i den petroleumsorienterte del er høy ikke bare fordi mye av leveransene til oljeselskapene er teknologisk avanserte, men også fordi oljeprisen er så avsindig høy. Dertil kommer at oljeselskapene ikke betaler mer enn 20 prosent av hva deres innkjøp koster, resten blir betalt av staten i form av uteblitt skatt. Dermed blir insentivene for oljeselskapene til å kutte kostnader ganske svake. Dette, sammen med oljeproduksjonens eventyrlige inntjening, har gjort arbeidere i selv de mest trivielle serviceyrker på sokkelen til en lønnsadel.

Istedenfor å stimulere til økonomisk vekst, bidrar høye norske lønninger til rasering av arbeidsplasser og marginalisering av dem som enten ikke har evne eller vilje til å yte en innsats som kunne forsvare en høy lønn. Derfor har vi fått alt flere unge uføretrygdete som aldri har vært i arbeid og som antagelig aldri kommer til å bli det heller. Derfor er det norske språk blitt «beriket» med et nytt verb, «å nave.» Dette er neppe en heldig utvikling, verken for samfunnet eller for de individer det gjelder. Å leve på almisser styrker verken evner eller selvtillit. Det gjelder også almisser fra det offentlige. Men da må det også finnes plass i arbeidsmarkedet for dem som ikke har så meget å fare med.