Mikrofinans. En vei ut av fattigdom, eller kilde til fortapelse? Anekdotene florerer.

Solskinnshistorier om alenemoren som tok opp et lite lån, kjøpte noen avokadoer som hun solgte videre med gevinst, kjøpte en gris, grisen fi kk unger, kjøpte et fjøs til grisen og en ku, og bygget seg et hus til seg og barna.

Og skrekkhistorien om selvmordsbølgen blant fattige låntakere i India: Aggressive låneagenter hadde overtalt dem til å ta opp lån med en årlig rente på omkring 30 prosent. De fikk problemer med å betale tilbake, ble presset av både andre låntakere og banken, et press som til slutt ble uutholdelig.

Hva er egentlig sannheten om mikrofinans?

Forskning viser at verken solskinnshistoriene eller tragediene gir et representativt bilde. Sannheten er langt mer nyansert, og derfor langt mer interessant. Blant annet viser forskningen at avkastningen på en kapitaltilførsel er betinget av entreprenørenes humankapital.

Dette er også i tråd med standard mikroøkonomisk teori. Et naturlig oppfølgingsspørsmål er derfor: Er det mulig å gi mikrofinansklienter et ekstra løft ved å tilføre mer humankapital?

Sammen med forskergruppen i utviklingsøkonomi ved Norges Handelshøyskole, har jeg studert nettopp dette spørsmålet. Høsten 2008 gjennomførte vi, i samarbeid med forelesere ved Universitetet i Dar es Salaam, et kursprogram i entreprenørskap for 300 småskalaentreprenører, alle medlemmer av den største mikrofinansinstitusjonen i landet, PRIDE Tanzania.

Vi finner at kurset har hatt stor effekt, men utelukkende for mannlige entreprenører: Treningen hadde gitt en økning i profitt og omsetning på ca. 30 prosent i forhold til året før, en økning som i første rekke ser ut til å være drevet av yetableringer.

Hvorfor ser vi ingen effekt av opplæringen for kvinner?

Det finnes tre hovedforklaringer:
i) Kvinnene har ikke lært noe fra kurset;
ii) Forpliktelser i hjemmet og andre sosiale beskrankninger gjør at kvinnene ikke i samme grad har anledning å implementere det de har lært;
iii) Kvinnene har ikke noe stort ønske om å ekspandere forretningene.

Den første forklaringen, at kvinner ikke har lært noe, kan vi klart tilbakevise. Om noe, så finner vi at de har lært mer enn menn.

Den andre forklaringen har helt sikkert noe for seg. Det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret gjelder også i Tanzania, og det er ikke uvanlig at det egentlig er mannen som styrer familiens forretninger, selv om det er kvinnen som formelt sett står som ansvarlig for lånet. Da er det kanskje ikke så rart at veien fra kunnskap til handling blir lang for kvinnene.

Men vi finner også at de kvinnelige entreprenørene er mindre villige til å konkurrere enn menn. Dette målte vi i et såkalt lab-eksperiment, hvor sosiale forhold ikke skulle påvirke handlingene direkte.

Det er rimelig å tro at en svakere vilje til å konkurrere gir seg utslag i større aversjon mot å etablere seg i nye markeder, en viktig driver for økt omsetning og profitt i vårt datamateriale.

Forskjeller i motivasjon ser dermed ut til å spille en rolle for å forklare hvorfor menn og kvinner responderer ulikt på en
kunnskapstilførsel.

Mens anekdotene om mikrofinans ofte gir klare svar, viser forskningen at bildet er sammensatt. Mikrofinans ser ut til å fungere, men ikke for alle. Og opplæring virker, men, igjen, ikke for alle. Det ser ut til å være spesielle utfordringer knyttet til det å skape vekst for kvinnelige entreprenører.

Denne innsikten har viktige policy-implikasjoner, blant annet for utformingen av bistand.

• Del på Facebook
• Del på Twitter
• Del på LinkedIn
• Del med e-post