Det økonomiske polkappløpet

Kronikk Av Bjørn Lorens Basberg

21. desember 2011 20:06

(oppdatert: 1. mars 2016 20:09)

Det økonomiske polkappløpet

Kronikk: Sydpolen. Roald Amundsen var hverken ute i vitenskapelig eller økonomisk ærend. I Antarktis-utforskningens historie er dette utypisk, skriver Bjørn L. Basberg i en kronikk Aftenposten 17. desember 2011.

Vi har denne uken feiret 100-årsjubileet for Sydpolens erobring. Prestasjonene til Roald Amundsen, Robert F. Scott og deres menn markerte en slags målpassering etter mer enn 300 års jakt på det sydlige kontinentet. Deres polferder var et politisksportslig kappløp over hvite vidder.

I en svært liten del av historien fokuserte imidlertid oppdagerne på selve kontinentet og det å nå til dets indre.

Hovedutfordringen i mange år var rett og slett å finne kontinentet og anslå dets utstrekning. Aktiviteten foregikk i havområdene og dreiet seg ikke minst om jakten på ressurser.

Øy eller kontinent?

"Terra Australis Incognita" - et ukjent kontinent mot sør, var et viktig element i utforskningen og oppdagelsene av verdenshavene på den sydlige halvkule alt fra 1500-tallet. Det tok lang tid før man i det hele tatt fant noe kontinent, og dette ga selvsagt grobunn for spekulasjoner om hva det kunne inneholde. En så for seg en mulig befolkning, ressurser og økonomisk samkvem.

William Dampier, som ledet en britisk ekspedisjon i 1699, spekulerte for eksempel i mulighetene for handel som kunne utvikles med det ennå ukjente kontinentet.

Franskmannet Bouvet de Lozier kan ha vært den første som faktisk fikk landkjenning. I 1739 fant han øya som langt senere skulle bli norsk. Bouvet og flere som fulgte i hans kjølvann, kunne ikke fastslå om det var en øy eller et kontinent de hadde oppdaget, men det ble i hvert fall fastslått at de var kommet til en region med kulde og is.

50 millioner innbyggere

Det forhindret imidlertid ikke at spekulasjonene om et uoppdaget marked forsatte. Så sent som i 1760-årene fremsatte den britiske hydrografen Alexander Dalrymple teorier om at kontinentet kunne ha 50 millioner innbyggere. Han så for seg en stor handel som kunne erstatte det økonomiske samkvem med de amerikanske koloniene - som på den tiden var vanskelige å ha med å gjøre. Franske Yves-Joseph de Kerguelen-Trémarec ledet ekspedisjoner til Sydishavet i 1770-årene og hevdet å ha funnet et kontinent som egnet seg for kolonisering.

En strøm av selfangere

James Cook ble den som en gang for alle skulle gjøre slutt på spekulasjonene. Hans andre jordomseiling (1772-75) - lenger sør enn noen av de tidligere, ble viktig i et økonomisk perspektiv på flere måter: For det første kunne han fastslå at det som åpenbart var et kontinent, i sin helhet lå innenfor det polare området. Teoriene til de optimistiske entreprenørene som hadde sett for seg handel og befolkning, ble derfor definitivt parkert. På den annen side observerte Cook store mengder sel. Dette ble snart fanget opp av andre mer virkelighetsnære forretningsmenn. I løpet av de neste 50 årene strømmet særlig amerikanske og britiske selfangere sydover, og etableringen av den første næringsvirksomhet i Antarktis-området var et faktum.

Et interessant "biprodukt" av selfangsten ble oppdagelser av nytt land. Selfangerne oppdaget øyer og kystlinjer. Særlig i Syd-Shetlandsområdet ble det utvist stor aktivitet. Selfangstskippere som James Weddell, John Davis og Nathaniel Palmer har alle sikret seg en plass i Antarktis' utforskningshistorie.

Mineraler og hval

Parallelt med selfangernes aktivitet foregikk det et nasjonalt kappløp i Antarktis. På første del av 1800-tallet ble en serie ekspedisjoner sendt mot Sydishavet med ulike regjeringer som oppdragsgivere. Formålene var vitenskapelige, men dreiet seg også om jakten på ressurser - ikke minst mineraler.

Den russiske ekspedisjonen (1819-1821), ledet av Fabian Bellingshausen, er ett eksempel. Den dreiet seg om en politisk markering, men hadde også et stort vitenskapelig program. Mineralogi var et av områdene. En amerikansk ekspedisjon ledet av Charles Wilkes noen år senere var utstyrt med omfattende planer fra kongressen for vitenskapelig utforskning, men skulle også ha hvalfangstindustriens interesser i tankene. USA var verdens ledende hvalfangstnasjon på 1800-tallet, og var på konstant utkikk etter nye fangstfelt.

Nasjonal rikdom

Det var likevel den britiske ekspedisjonen, ledet av James Clark Ross fra 1839 til 1843, som kom til å få størst betydning for hvalfangsten i Antarktis-området. Også denne ekspedisjonen hadde primært et vitenskapelig formål; den skulle forsøke å bestemme posisjonen til den magnetiske sydpol. Men i løpet av omseilingen av hele sydpolskontinentet og ikke minst oppdagelsen av det store havområdet som senere fikk navnet Rosshavet, observerte man hval. Dette ble omtalt og ikke minst fremhevet som en stor fremtidig ressurs for de britiske hvalfangerne. Ross skrev selv i sin rapport om ekspedisjonen at dette kunne bli en viktig kilde til privat og nasjonal rikdom.

Nå skulle det gå mange år før hvalfangsten virkelig kom i gang i Antarktis-området. En britisk rapport på 1870-tallet om mulige nye fangstfelter siterte Ross, og de første ekspedisjonene på 1890-tallet som dro sydover for å finne nye fangstfelt, var igjen inspirert av denne rapporten. En av ekspedisjonene var ledet av nordmannen Carl Anton Larsen, som i 1904 fikk æren av å starte den nye hvalfangstepoken i sør.

Heroisk æra

Ekspedisjonene på 1890-tallet innledet det som blir kalt Antarktis-utforskningens heroiske æra. På rekke og rad ble ekspedisjoner sendt sydover, og for første gang var det kontinentet selv som virkelig sto i fokus. Motivene var nok en gang en kombinasjon av politiske, vitenskapelige og økonomiske. Mineralressurser ble avdekket, men en kommersiell utnyttelse lar i dag fortsatt vente på seg. Det skyldtes til å begynne med økonomiske og teknologiske vurderinger. I nyere tid har Antarktis-området vært underlagt Antarktis-traktaten der mineralutvinning ikke har vært tillatt.

Våre 100-årsjubilanter var primært hverken ute i vitenskapelig eller økonomisk ærend. Roald Amundsen skulle jo egentlig på et forskningstokt i Arktis, og hadde ikke forberedt noe tilsvarende program i sør. Han kunne konsentrere seg om skituren. I Antarktis-utforskningens historie er dette utypisk, og forklarer sannsynligvis hans suksess.