Utvalg gjør maten dyrere

Kronikk Av Øystein Foros

17. april 2011 16:27

(oppdatert: 7. mars 2016 16:30)

Utvalg gjør maten dyrere

Innlegg: Tiltakene som foreslås fra Matvareutvalget skal gjøre maten billigere. Det tror vi ikke på, skriver Øystein Foros og Hans Jarle Kind i Bergens Tidende 17. april 2011.

Det er grunn til å lytte til Konkurransetilsynets direktør Christine B. Meyer når hun sier hun kan styre sin begeistring for forslagene fra matkjedeutvalget.

Et av tiltakene som foreslås er opprettelsen av en felles prisportal for dagligvarehandelen. Tanken er at dette skal øke konsumentenes kunnskap om prisforskjeller mellom kjedene, og at dette i sin tur vil presse frem at kjedene kjemper hardere med hverandre om å ha de laveste prisene. At konsumentene blir mer prisbevisste vil isolert sett være positivt.

Vi er imidlertid skeptiske til om mange konsumenter faktisk vil benytte seg av en slik portal. Videre er nok bevisstheten om hvilke kjeder som gjennomgående er billigst allerede relativt høy. Dette skyldes blant annet medias prissammenligninger
(for eksempel VGs matbørs).

Selv om bare et fåtall av oss vil gå innom en slik portal før vi går i butikken, er det kanskje likevel forsøket verdt? Problemet er at slike prissammenligninger ikke alltid kommer forbrukerne til gode. Det er ikke bare forbrukerne som kan benytte en slik portal til å overvåke butikkenes priser.

En portal som kontinuerlig oppdaterer alle kjedenes priser vil være perfekt for kjedene til å overvåke hverandre. En butikkjede kan da følge en strategi om å umiddelbart svare på en økning eller reduksjon i konkurrentens priser. Dette kan føre til fredelig sameksistens (stilltiende prissamarbeid) mellom kjedene snarere enn økt konkurranseintensitet.

Årsaken er at det ikke er noe å hente fra en prisreduksjon når konkurrentene kan svare umiddelbart.

Resultatet av denne typen gjensidig overvåkning kan bli at alle holder høye priser. Et godt eksempel på dette finner vi i Danmark. Der hadde det danske konkurransetilsynet oppdaget at det var store prisforskjeller på betong, og at konkurransen mellom produsentene ikke fungerte tilfredsstillende.

For å gjøre det enklere for kundene å finne lavest pris, begynte derfor det danske konkurransetilsynet å offentliggjøre prisene de ulike produsentene tok. Dette førte riktignok til at prisforskjellene ble mye mindre, men problemet var at gjennomsnittsprisen også økte kraftig. Betongsprodusentene tjente på offentliggjøringen av prisene, mens kundene tapte.

Matvareutvalget understreker gjentatte ganger at de frykter for at forholdene ligger til rette for en slik fredelig sameksistens i det norske dagligvaremarkedet. Da er det oppsiktsvekkende at et av tiltakene fra utvalget er å opprette «overvåkningsutstyret» aktørene i dagligvarehandelen trenger for å legge til rette for slik fredelig sameksistens. Når en slik prisportal legges frem i utvalgets tiltaksliste diskuteres ikke en gang de eventuelle negative virkningene en slik portal kan ha.

Konkurransedirektør Christine B. Meyer fremhever at Konkurransetilsynet har jobbet hardt for å hindre priskoordinering mellom matkjedene, og hovedvirkemiddelet har vært å hindre at kjedene har tilgang til et effektivt overvåkningsutstyr (Dagens Næringsliv, 14. april). Dagligvareprisene er gjennomanalysert av ACNielsen, og dagligvarekjedene kjøper analyser fra ACNielsen. I 2007 presset Konkurransetilsynet dagligvarekjedene og ACNielsen til å redusere detaljene i denne informasjonsutvekslingen nettopp for å redusere muligheten for priskoordinering.

Vi skjønner godt at Meyer kan styre sin begeistring når utvalget nå foreslår å gi overvåkningsutstyret tilbake. Som de kanskje kan bruke til å heve prisene.

Ellers vier utvalget stor oppmerksomhet mot det tøffe klimaet i forhandlingene mellom kjedene og leverandørene. Vi hadde vært mer bekymret om forhandlingene hadde karakter av et losjemøte, selv om det hadde vært mer behagelig for noen.