Kart og kompetanse

Kronikk Av Victor Norman

30. oktober 2010 17:45

(oppdatert: 7. mars 2016 17:47)

Kart og kompetanse

Kronikk: Småkommunene har fem prosent av befolkningen. La oss konsentrere oss om gode løsninger for de 95 prosent, og så heller finne spesialløsninger for resten, skriver Victor D. Norman i Med egne ord-spalten i DN lørdag 30. oktober.

Det er ikke vanskelig å bli overbevist av dem som ønsker seg færre og større kommuner i Norge.

Det er faglig tyngde bak helse- og utdannelsesdirektørenes påpekning av problemene med å skaffe tilstrekkelig kompetanse i de minste kommunene; og det er retorikk av høy kvalitet når John Bernander først beskriver hvordan dagens kommunegrenser ble fastsatt av en eneveldig dansk konge og så etterlyser handling fra et demokratisk valgt storting.

Med kommuner som varierer i størrelse fra 216 innbyggere på Utsira og 344 i Modalen til 586.860 i Oslo er det opplagt at evnen til oppgaveløsning må variere så sterkt at vi enten må gjøre noe med kommunekartet eller gi opp forestillingen om at alle kommuner kan utføre de samme oppgavene.

Siden likebehandling er en norsk ryggmargsrefleks, virker det for de fleste mer forlokkende å utfordre kartet enn likhetsidealet.

Før vi velger den veien, tror jeg imidlertid det er grunn til å tenke gjennom to spørsmål. Det ene er hva problemet egentlig bunner i. Det andre er hvordan vi skal gå frem om vi skulle ønske oss et nytt kommunekart.

La meg begynne med å minne om at Modalen - med 412 kvadratkilometer - og Oslo - 454 kvadratkilometer - faktisk er omtrent like store - i utstrekning. Det betyr at det er mer enn 1500 ganger så mange innbyggere pr dekar i det området som i dag utgjør Oslo kommune som i det som utgjør Modalen kommune.

Denne realiteten forsvinner ikke selv om kommunegrensene endres. Modalen vil være tynt befolket uansett hva vi gjør med kommuneinndelingen; Oslo vil være det motsatte.

Det første spørsmålet er derfor om problemet har å gjøre med kommuneinndeling eller med bosettingsmønster.

Svaret er nok begge deler - men mest det siste.

For små kommuner som ligger nær hverandre, eller som er del av større befolkningskonsentrasjoner, kan problemet med manglende lokal kompetanse løses ved kommunesammenslåing. Det er imidlertid ikke så mange av dem. Vi finner noen i Ottadalen, i Vest-Telemark og på Sørlandet og Sørvestlandet. Ellers er de fleste kommuner i rimelig sentrale strøk allerede så store at de ikke rammes av helse- og utdannelsesdirektørenes bekymring.

Det store flertall av småkommunene ligger i grisgrendte strøk, og for dem hjelper det lite med endringer i grensene - der er det bosettingsgrunnlaget i seg selv som er problemet. Det er sannsynligvis ikke behov for mer enn et kvart årsverk toppkompetanse på barnevern i Modalen, og det kan ikke bli noe kompetansemiljø ut av det.

Når vi i tillegg vet at høyt utdannede i Norge trekker mot de store byene - og at de gjør det uavhengig av kommunegrensene - bør vi innse at man for disse kommunene ikke løser noen problemer ved å slå kommunene sammen. Selv i fellesskap kan de ikke løfte seg selv etter håret.

La oss allikevel anta at vi kom til at antall kommuner burde reduseres. Hvordan skulle vi i så fall gå frem?

John Bernander (og andre) mener at staten må ta ansvaret. Hvis det kunne skje ved at stortingsrepresentantene, uten forutgående diskusjon, ble låst inne i Stortingssalen med beskjed om å sende opp røyksignal når man var blitt enige om et nytt kommunekart; og hvis den nye kommuneinndelingen så ble iverksatt umiddelbart; ville alt være fryd og glede. Vi måtte riktignok regne med at mange representanter ville bli kastet ved neste valg, men det ville være til å leve med.

Dessverre er det ikke slik det ville skje. Blir kommuneinndelingen et politisk tema foran neste stortingsvalg, er vi garantert tåredryppende, lokale demonstrasjonstog som fast innslag i Dagsrevyen, en ny vår for Senterpartiet, og en investerings- og gjeldsboble av dimensjoner i utsatte småkommuner. I beste fall vil vi sitte igjen med en høy regning - i verste fall kan vi få en varig avsporing av norsk politikk.

Det er mulig at jeg tar feil - at det finnes en god, samlende prosess frem til et nytt kommunekart. I så fall bør de som føler et akutt behov for å få gjort noe med kommunestrukturen, skissere en slik prosess.

Mens vi venter på det, bør vi andre tenke gjennom hvordan vi kan leve med den kommunestrukturen vi har. Det er bare fem prosent av befolkningen som bor i de vel 160 kommunene som har mindre enn 3.000 innbyggere. Vi kan ikke la kompetanseproblemer i disse små kommunene forhindre oss fra å finne gode løsninger for de resterende 95 prosent av befolkningen.

Hvis vi mener at innbyggerne får et bedre tilbud om kommunene får større ansvar for barnevern, økt frihet når det gjelder barnehager og skoler, og et mer helhetlig ansvar for helse- og omsorgstjenester, bør vi derfor gi dem det.

Hvis småkommunene ikke kan klare jobben, får vi heller lage en spesialordning for disse - for eksempel ved å legge deler av tjenesteansvaret for småkommunene til fylkeskommunen.

Forskjellsbehandling kan til og med tenkes å gi en bonus: Det gjør at småkommunene må velge mellom å få flere oppgaver eller forbli små. Kanskje det er veien å gå for å få større kommuner?