- Greit å bli kvitt aluminiumsindustrien
Aluminiumsproduksjonen kan forsvinne for godt, og mange frykter for industriens framtid i Norge. - Det er helt greit at aluminiumsindustrien forsvinner ut av Norge, sier NHH-professor Lars Mathiesen. Han mener argumentet om norsk, miljøvennlig aluminiumsindustri er tøv og har sett seg lei på at fagforeningene fortsetter utpressingspillet i forhold til politikerne
Professor Lars Mathiesen regner med at aktiviteten ved for eksempel Hydro Aluminium på Karmøy vil trappes ned og forsvinne ut.
- Hydro skyver moderniseringen på Karmøy lengre og lengre fram i tid. De forsøker å få billige kraftkontrakter, og så lenge de ikke får det, investerer de ikke.
- Det tyder bare på en ting. De har ikke selv tro på at det er lønnsomt. Hadde de trodd det, ville de ha investert i ny teknologi på Karmøy for lengst.
Mathiesen tror den tradisjonelle smelteindustrien i Norge er på vei ut.
- Det tar litt tid, men det er greit at den forsvinner.
- Er det greit?
- Ja, se på Odda, Ålvik og andre lokalsamfunn med ensidig næringsstruktur. De tilbyr ikke varierte jobber. Ytterst få jenter vil jobbe i denne industrien, og når verkene stadig trapper ned og førtidspensjonerer, skapes det heller ikke mange nye arbeidsplasser. Ungdommen reiser fra stedet, og når de først har reist til Oslo eller Bergen, så kommer få tilbake. Det gir dårlig grunnlag for bærekraftige bygdemiljøer, og det har vi sagt hele tiden.
1976
I 1976 trakk NHH-forskerne Terje Hansen, Lars Mathiesen og Trond Bjørndal i gang tiårets store industridebatt. Et oppslag i Bergens Tidende med tittelen «Norsk aluminium bringer milliontap» førte til stor oppstandelse.
Det mange reagerte sterkt på, var teksten på avisens forside: «Hver arbeidsplass ved Årdal og Sunndal Verk subsidiert med 75 000 kroner i fjor - samfunnsøkonomisk tap på 270 millioner kroner».
- Det ble en voldsom debatt, og industrien hylte og mente dette var feil. Klubben i Årdal skrev for eksempel i et leserbrev at de ville ha seg frabedt å bli kategorisert sammen med bønder og fiskere, som fikk årlige subsidier over statsbudsjettet. Påstanden om at smelteindustrien var subsidiert var feil. Gunstige kraftkontrakter er ikke subsidier, mente de, forteller Mathiesen.
En må skille mellom det historiske og det fremtidsrettede, mener Mathiesen, og i 1976 påpekte de tre forskerne at en ved investeringer i nye anlegg måtte gjøre kalkyler basert på framtidige kraftpriser.
- Vi kom til at moderniseringene slett ikke ville være samfunnsøkonomisk lønnsomme. Talleksemplet var ment som en illustrasjon av den økonomiske betydningen av vårt resonnement med hensyn til modernisering, ikke som en påstand om dagens praksis basert på tidligere inngåtte kontrakter. Forsideoppslaget sto for BTs regning.
A/S Noe Annet
- Vi ble kritisert for at vi ikke hadde alternative sysselsettingsmuligheter, men vi anså ikke det for å være vår oppgave. Men vi framsatte et forslag.
- Heller enn å måtte bruke opp kraften på ulønnsom smelting i henhold til de langsiktige kontraktene, burde myndighetene tillate at bedriftene solgte kraften tilbake til nettet - til høyere priser enn det salg av smelteprodukter kunne innbringe - og at deler av denne inntekten gikk inn i et næringsfond til etablering av alternative arbeidsplasser på disse stedene.
Smelteverksindustrien ble i flere tiår sett på som lokomotivet i norsk økonomi, og ingen hadde stilt spørsmål ved denne sannheten, mener Mathiesen.
Mange tenkte at vannkraftutbyggingen nærmest var en utømmelig ressurs, men så kom de første naturvernaksjonene mot utbygging. En ble for fullt klar over at videre utbygging ville koste samfunnet mye, også i form av naturødeleggelser.
Kostnadene på elektrisitet var forventet å stige mye i årene framover.
På Vestlandet slo analysene ned som en bombe. Det er her verkene ligger, og de er svært viktige for mange lokalsamfunn.
- Alle tolket oss dit hen at vi gikk i strupen på ÅSV og Elkem, men det var ikke det vi gjorde. Vi ville ha industridepartementet og politikerne på banen. Det var jo de som bestemte kraftprisene og andre viktige rammebetingelser for denne industrien, sier Lars Mathiesen.
- På trynet
- Det er helt på trynet ikke å ta i bruk den nye teknologien i Norge. Verden etterspør aluminium, sier Bjørn Nedreaas, hovedtillitsvalgt ved Hydro Aluminium Karmøy.
- Og det kommer til å bli produsert i framtiden. Spørsmålet er med hvilken teknologi og med hvilken kraft.
Nedreaas er bekymret for framtiden. Ikke først og fremst for Karmøy, men for industrien i Norge. Hvis politikerne ikke ser at industrinedleggelsen som skjer, får dramatiske følger for framtiden, så er det håpløst, mener han.
- Vi kan risikere å stå uten industri om 10-12 år. Jeg blir særlig bekymret når jeg ser det som skjer på Sør-Al på Husnes og i Sunndal. Hvis vi ikke får på plass rammebetingelser er det første steg på veien mot industridøden, sier Nedreaas.
- Ja, hvorfor bygger ikke Hydro et slikt verk? spør Mathiesen retorisk.
- Ingen vil nekte Hydro å gjøre det, men Hydro finner det ikke regningssvarende. De vil ha subsidier fra staten via billig kraft - kraft til konkurransedyktige priser, som de ynder å kalle det - og garanti for fritak for CO2-avgifter, eventuelt gratis kvoter - fordi produsenter i U-land har slike fritak. Med subsidier på kraft og fritak for utslippskostnader vil de få så store kostnadsbesparelser at et nytt, moderne verk kan bli bedriftsøkonomisk lønnsomt.
Problemstillingen er den samme som rundt 1980. Bedriften innser at modernisering ikke er regningssvarende uten tilskudd, og presser sentrale myndigheter via alle kanaler.
- Den gang var det få som hadde motforestillinger mot fortsatt favorisering av lokomotivene. I dag er det nok flere som vil bort fra dette regimet. Men bedriftene og deres foreninger fortsetter utpressingsspillet. Den alt mangeårige kampen innenfor Arbeiderpartiet for å reetablere et industrikraftregime illustrerer dette poenget, hevder Mathiesen.