Men her ligger en misforståelse i mye av den politiske debatten.
Gernot Doppelhofer
Sentralbankenes superuke
Fire av verdens viktigste sentralbanker setter renten denne uken. Men inflasjonen bestemmes ikke bare av dem, skriver Gernot Doppelhofer i DN.
Denne uken er en sjelden begivenhet i global økonomi – og for makroøkonomer en faglig godbit. Fire av verdens viktigste sentralbanker holder rentemøter nesten samtidig. Den amerikanske sentralbanken Federal Reserve, Bank of Japan, Den europeiske sentralbanken (ECB) og Bank of England.
Når flere av verdens tungvektere setter renten så tett, kan kursen for verdensøkonomien bli lagt. Rentebeslutningene setter prisen på penger og dermed rammene for investeringer, boligmarkedet, valutakurser og arbeidsmarkedet.
Kort sagt: De påvirker retningen på verdensøkonomien.
Derfor antar mange at sentralbankene også kontrollerer inflasjonen. Men her ligger en misforståelse i mye av den politiske debatten. Budskapet er ofte enkelt: La sentralbankene ta seg av inflasjonen. Men sentralbankene kontrollerer ikke inflasjonen alene.
Virkeligheten er langt mer komplisert.
Styringsrenten slår raskt gjennom i markedsrenter, særlig de korte. Gjennom obligasjonsmarkedene påvirker pengepolitikken også de lange rentene – og dermed finansieringskostnadene til husholdninger og bedrifter. Effekten avhenger imidlertid av hvordan økonomien reagerer – og av hvilke sjokk økonomien samtidig utsettes for.
Og nettopp sjokkene står i kø. Handelskonflikter, krigen i Ukraina og spenninger i Midtøsten kan alle presse opp kostnader i økonomien. Slike tilbudssidesjokk skaper et klassisk dilemma for sentralbankene: De må dempe inflasjonen uten å utløse en unødvendig kraftig nedgang i økonomien.
Samtidig er utfordringene ikke identiske i alle land. Inflasjonen utvikler seg ulikt, arbeidsmarkedene er forskjellige, og økonomienes struktur varierer. Likevel er de grunnleggende avveiningene de samme.
Den amerikanske økonomen Christopher Sims, som døde i helgen, bidro til å forklare nettopp dette.
Gernot Doppelhofer
Den amerikanske økonomen Christopher Sims, som døde i helgen, bidro til å forklare nettopp dette. Sammen med Thomas Sargent fikk han Nobelprisen i 2011 for sin forskning på empirisk makroøkonomi og hvordan økonomisk politikk virker. Sims kritiserte eldre makromodeller for å bygge på for enkle og ofte urealistiske antagelser.
I stedet argumenterte han for å analysere økonomien som et dynamisk system der renter, inflasjon, arbeidsledighet og vekst påvirker hverandre gjensidig – og reagerer samtidig på politikk og uventede sjokk.
Dette perspektivet er svært viktig i dagens politiske debatt. Nettopp derfor er hans forskning fortsatt relevant: Den minner oss om at pengepolitikk ikke virker i et vakuum, men i samspill med politikk, markeder og uventede sjokk.
Sentralbanksjef Jerome Powell er ifølge Trump alltid «for sent ute».
Gernot Doppelhofer
President Donald Trump har gjentatte ganger kritisert Federal Reserve for å holde rentene for høye og dermed «drepe» økonomisk vekst. Sentralbanksjef Jerome Powell er ifølge Trump alltid «for sent ute». Men sentralbanken peker på at økende handelsbarrierer og geopolitisk uro kan gi vedvarende kostnadspress, og dermed høyere inflasjon. I så fall kan rentene måtte holdes høyere lenger.
Konflikten illustrerer et gammelt spørsmål i makroøkonomien:
Hvor mye kan sentralbanker egentlig dempe inflasjon uten å bremse økonomien for kraftig?
Historien gir en viktig advarsel. På 1970-tallet førte energipris-sjokk til både høy inflasjon og svak vekst. Sentralbankenes troverdighet ble satt på prøve. Først da pengepolitikken ble strammet kraftig til på begynnelsen av 1980-tallet, kom inflasjonen under kontroll – men til prisen av en dyp resesjon.
Lærdommen er klar: Hvis sentralbanker fremstår som svake eller politisk påvirket, vil finansmarkedene raskt prise inn høyere og mer ustabil inflasjon i fremtiden. Resultatet blir høyere lange renter og svakere økonomisk vekst.
Makroøkonomer og finansmarkeder følger denne uken med stor spenning.
Gernot Doppelhofer
Det kan hende Donald Trump ikke er særlig opptatt av slike langsiktige konsekvenser. Kanskje enda mindre av ringvirkningene for resten av verden.
Derfor er det desto viktigere at pengepolitikken baseres på solid analyse og institusjonell uavhengighet – ikke på politiske utspill.
Makroøkonomer og finansmarkeder følger denne uken med stor spenning. Kanskje burde også velgerne gjøre det samme?
For når prisen på penger settes feil, kan regningen bli høy – og den kommer ofte senere.
Gifte kvinner endra økonomien – utan å skyve menn ut
Det var ikkje «kvinner i arbeidslivet» som endra økonomien. Det var gifte kvinner.
Innlegget var først publisert i Dagens Næringsliv 17. mars 2026.
