Ikke grønn sløsing straks klimakuttene koster mer enn kvotepris
Hvis utslippskutt ikke skulle koste mer enn kvoteprisen, ville nesten ingenting bli gjort i Norge. Vi er for rike, og kuttkostnadene per tonn CO2 er for høye.
Veiavgiftskuttet: Støtte uten kostnad?
Veiavgiftsreduksjon burde bety at vi vil ha mindre vei og mer veibruk. Det vil vi vel ikke?
I politikken frister alltid engangsløsninger som gir noe til noen eller alle. Påskuddet kombinerer gjerne et «nødstilfelle» med at pengehjelpen heldigvis kommer fra ingensteder.
Disse to halvsannhetene truer uten unntak fellesskapets langsiktige samarbeid.
Veiavgiften er kanskje bare et ord vi bruker om pengene som innkreves ved drivstoffsalg? Som da kirkeskatten ga konger og biskoper anledning til å forsyne seg?
Ja. Og alarmen bør gå når det kjennes velkomment at veiavgiften bortfaller. Vi burde jo høre protester fra bilbrukere, lastebilsjåfører, småbarnsforeldre og landets grosserere: Vi trenger veibudsjettet.
Mangelen på protester betyr dessverre at blant veibrukerne (og kundene deres) finnes en tenkt separasjon: Veier kan vi få uten å betale for det.
Hvorfor ikke Norgespris på gjødsel også?
Under slik separasjon – slik forkastelse av prinsipper, slik skjødesløs omgang med ord – står veldig mye på spill.
Separasjonen er dessverre bred. Vi vil ha:
- strømimport uten kabler og -eksport
- kraftverk uten å ofre natur
- elektrifisering uten gruver
- ren fjord uten avløpsrensing.
- forsvar og eldreomsorg uten å betale med andre utgiftsreduksjoner på annet.
Vi mener tydeligvis også at hverken energiprisgevinst fra krig eller Finnmarks beliggenhet forplikter oss spesielt til Ukrainas forsvar av demokrati i Europa. Endelig tåler vi skyhøyt sykefravær, selv om det er arbeidskraft vi mangler fremover.
Denne separasjonen er en dyp trussel, og småjuks med ordbruk og prinsipper er viktig i trylleriet: Ordet veiavgift burde kommunisere at det blir mindre vei hvis avgiften bortfaller. Omtrent slik opphør av militærtjeneste og stemmerett ville ta fra oss friheten.
Trusselen i slik separasjon er dypere jo mer ambisiøs statsmakt vi har, jo mer kapitalintensivt samfunnet er, jo mer fellesgoder betyr for oss, og jo sterkere maktkonsentrasjon vi har i kapital og næringsliv.
Trepartssamarbeidet burde gjøre oss årvåkne.
To NHH-forskere inn i Omstillingskommisjonen
Isabel M. Hovdahl og Linda Nøstbakken blir medlemmer i den mye omtalte Omstillingskommisjonen.
I vår ambisiøse nasjonalstat er det derfor viktig med varsomme og varslede endringer og disiplinert ordbruk.
En viktig grunnregel bør være at prisendringer representerer endringer i knapphet, og at responsen på dem håndteres av privat sektor.
Velferdsstat er forsikring, med blant annet syke- og ledighetstrygd, og støtte og null skatt til lavinntektshusholdninger.
Om «nødstøtte» trengs, bør det være penger fritt til disposisjon, og med solnedgangsklausul. Jeg og andre har foreslått strømprisutbetaling, likt per person, heller enn en sløsende Norgespris.
Veiavgiftsreduksjon burde bety at vi vil ha mindre vei og mer veibruk. Det vil vi vel ikke?
Velgere og politikere er gullstandarden, ikke eksperimenter
Jeg tror staten er for viktig, for mektig, til at den skal eksperimentere på oss, velgere og skattebetalere, som er statens overordnede.
For ordens skyld: ENE Senteret arbeider med næringspartnere i transport og energi i forskningsrådsprosjekter som NTrans, HyValue og Martrans.
Innlegget var først publisert i Dagens Næringsliv 31. mars 2026.