Vi er ikke i en slik verden.
Gunnar Eskeland
Ikke grønn sløsing straks klimakuttene koster mer enn kvotepris
Hvis utslippskutt ikke skulle koste mer enn kvoteprisen, ville nesten ingenting bli gjort i Norge. Vi er for rike, og kuttkostnadene per tonn CO2 er for høye.
Magne Mogstad og hans medforskere leverer skarp kritikk av Enovas subsidier i klimapolitikken (DN 28. januar). Forskerne bak studien «Green Waste» – grønt sløseri – konkluderer med Norge for samme beløp kunne gitt planeten dobbelt så store utslippsreduksjoner ved å kjøpe CO2-kvoter i Europa.
Og ja, kvotekjøp – og kvoteprisen – er godt sammenligningsgrunnlag i en lærebokvisjon der et kvotemarked får herje alene. Altså en planet med perfekt samarbeid mellom trygge nasjonalstater.
Vi er ikke i en slik verden.
Kan vi likevel lære noe?
Selv rike og demokratiske Europa har bare syv prosent av planetens klimagassutslipp, så landene her kan åpenbart gjøre lite for planeten om ikke de påvirker andre.
Økonomifaget er nokså hjelpeløst når det gjelder slik påvirkning, men forskningen fremhever at klimaproblemet krever samarbeid.
Klimapolitikken i Norge og Europa kombinerer kvoter med andre virkemidler (som Enova-støtte og Forskningsrådets midler) for å forhindre karbonlekkasje og avindustrialisering (slik Bård Harstad påpeker i DN 13. februar). Da blir kvoteprisen altfor lav til å uttrykke en norm eller politisk vilje.
Da blir kvoteprisen altfor lav til å uttrykke en norm eller politisk vilje.
Gunnar Eskeland
Summen av påtrykk leverer utslippsreduksjoner i Europa, og med begrenset industriflukt. En viktig grunn at kuttkostnadene får lov til å sprike. Politikken presses lengre – til høyere kostnader – for sektorer og tiltak som gir lite lekkasje: bygninger, kraft, petroleumsutvinning, biler, og våre ferger.
Det er et slikt sprikende kostnadsbilde Grønt sløseri-studien finner at avviker fra kvoteprisen i Europa. Litt opplagt: et sprikende kostnadsbilde må avvike fra én kvotepris.
Det er altså ikke nødvendigvis dustete hvis politikken presses langt – til høye kostnader – når det gir teknologiutvikling, eller det som kalles indirekte effekter i Forskningsrådet og Enova. Indirekte effekter er kanskje spesielt attraktive – eller forførende – når vi mener å kunne forandre konkurranseutsatte næringer, som skipsfart og smelteindustri. Slike næringer kan få støtte fordi flukt er troverdig og unyttig.
Samtidig er disse argumentene sårbare: kampanjene som differensieringen innbyr til, er i seg selv kostbare.
Grønt sløseri-forskerne er bekymret over at Enova-støtten kjøper utslippsreduksjoner til det dobbelte av kvoteprisen. Men en kortversjon er nok at hvis utslippsreduksjoner ble begrenset av kvoteprisen, ville nesten ingenting bli gjort i Norge. Vi er for rike, kostnadene per tonn CO2 er for høye. Og det selv om kurap, myrbeskyttelse og skog trolig er billige CO2-tiltak.
Karbonfangst og elektrifisering koster ikke det doble av kvoteprisen, men det fem- eller tidoble.
Et Europa som leder og forandrer verden kan godt betraktes som fritt for selvinnsikt og realisme.
Gunnar Eskeland
Et viktig bidrag fra Grønt sløseri-studien er kompetent analyse av Enovas støtteprosess. Men jeg tror altså funnene blir nyttigere hvis de også settes i en kontekst der Norge og Europa ønsker å vise at utslippsreduksjoner er mulig, og ikke drepende.
Et Europa som leder og forandrer verden kan godt betraktes som fritt for selvinnsikt og realisme. Men en slik rolle er innbefattet i Enovas mandat (og Forskningsrådets) når det søkes etter indirekte effekter, som når bygging av én grønn ferge fører til flere grønne ferger.
Når aksjonærer stemmer – og markedet lytter
Rusha Nandy disputerer for doktorgraden ved NHH 27. februar med avhandlingen «Essays on Shareholder Voting».
Grønt sløseri-studien anslår at hvis slike indirekte effekter skal endre sløserikonklusjonen, må de være seks ganger så store som de direkte effektene, noe to av forskerne vurderer som usannsynlig – «fabulering».
Torfinn Harding legger i kronikken «Hvorfor velge ett klimakutt til prisen av to?» til at hvis slike indirekte effekter motiverer støtten, så burde byråkratene måle disse også. Han kan ha rett i det. Samtidig kan det argumentet dra oss for langt inn i målemani, og i troen på økonomisk analyse som enerådende verktøy heller enn et hjelpeverktøy.
Vi mennesker gjør jo mye som kan hjelpes av god saksbehandling, men som ikke avgjøres i regnearket. Som sist vi kjøpte blomster, hus, sminke eller kystforsvar.
Selv er jeg skyldig til tusen. Ved ENE Senteret arbeider vi blant annet med skipsfart, som «Green Waste» finner får for mye penger: siste krone gir for lite, direkte.
Min motivasjon – og denne støttens – er nettopp «indirekte effekter»: at vi kan påvirke en næring. Det er optimisme i dette. Og kanskje lettvinthet. La oss bruke anledningen til å bygge videre på god analyse.
For ordens skyld: Eskeland og ENE Senteret arbeider med industripartnere i forskningsrådsprosjekter som Ntrans, Hyvalue og Martrans.
Innlegget var først publisert i DN 19. februar 2026.
Hvorfor er innovasjon vanskelig og hva skal til for å lykkes?
Mette Storvestre disputerer for doktorgraden ved NHH 3. mars med avhandlingen «Adapting to Change: Embracing Corporate Open Innovation to Enhance Organisational Adaptability».