Rapporten fra det offentlige utvalget som utredet akademisk ytringsfrihet (NOU 2022: 2), ledet av Anine Kierulf, er tydelig på at faglig uenighet er en forutsetning for kunnskapsutvikling, og en viktig del av forskerrollen.

Utvalget fremhever at akademiske debatter har særlig bred ytringsfrihet, der også skarp retorikk er vernet så sant den retter seg mot faglige forhold. Uenighet bør foregå åpent og håndteres faglig – ikke gjennom institusjonenes administrative og formelle prosesser. Sanksjoner og innkalling på teppet kan ha nedkjølende effekt på en forskers formidlingsvilje.

Det var likevel dette som skjedde på NHH. En faglig uenighet om formuesskatten gikk fra å finne sted på DNs debattsider høsten 2025, til å bli håndtert gjennom hele tre separate, administrative prosesser på NHH: i ledelsen, i varslingsordningen, og i klageorganet for forskningsetikk.

Formuesskattedebatten var spissformulert på begge sider.

Kierulf-utvalget peker på at faglig rettede utsagn som av den ene parten oppleves saklige og nøkterne, kan oppfattes som svært kritiske – og iblant trakasserende – av den andre parten.

Om dette går utover arbeidsmiljøet, bør det løses gjennom direkte dialog på laveste ledernivå, ikke gjennom formelle varslings- og klageordninger. Utvalget vektlegger at institusjonelle ordninger ikke skal brukes til å stilne legitime ytringer, selv om noen opplever dem belastende.

De formelle klage- og varslingsprosessene på NHH har rett nok lagt frem gode konklusjoner så langt. De fastslår at ytringene lå klart innenfor rammen av akademisk ytringsfrihet og ikke utgjorde brudd på arbeidsmiljøloven eller forskningsetiske retningslinjer.

Varslingsrapporten reduserer etter vårt syn det legitime ytringsrommet når den fremhever at debattomfanget og en retorisk skarp stil – for eksempel «modellen strider mot sunn fornuft» – avviker fra forventninger og ønsket adferd.

Kierulf-utvalget understreker at selv «velmente» inngrep kan true den lovlige ytringsfriheten, dersom de som ønsker å begrense ytringer som er kontroversielle, spissede eller provoserende i formen, kan peke på at ytringsfriheten skal utøves «ansvarlig».

Nasjonale, forskningsetiske retningslinjer (NESH) sier at krav til saklighet i forskningsformidling er forenlig med bruk av retoriske virkemidler, humor og spissformulering. Det er innholdet som er avgjørende, ikke stilen.

Akademiske institusjoner må altså legge til rette for et godt og trygt arbeidsmiljø uten å innskrenke ytringsfriheten. Det er viktig at både NHH og andre institusjoner lærer av saken. For NHHs ledelse har den trolig vært krevende å balansere.

Vi opplevde at saken ble snudd på hodet: I stedet for å utfordre bruken av formelle klageordninger for å stilne en faglig debatt, ble vi som fremmet fagkritikk, gjort til problemet, gjennom vurderinger av debattform og arbeidsmiljø.Klagene inneholdt fortolkninger av våre kronikker og LinkedIn-innlegg som tilla oss hensikter vi ikke hadde.

Slik «bevisførsel» kan bidra til fryktkultur og selvsensur i fagstaben – i strid med ønsket om å verne om ytringsfriheten og utvikle god og trygg ytringskultur.

Arbeidsgiver har plikt til å undersøke et varsel på tilstrekkelig måte, uten at det betyr at påstandene er berettigede. For varsling om retorikk i debatt vil HR balansere mellom akademisk ytringsfrihet og arbeidsmiljø – og må avvise eller konkludere så snart det blir klart at saken dreier seg om legitim, faglig rettet kritikk. Tilsvarende gjelder klageorgan for forskningsetikk.

Selv når konklusjonen er at det ikke foreligger brudd, har prosesser som drar ut i tid en kostnad – i form av usikkerhet og mye tid og krefter som går med til å imøtegå de ulike påstandene. Utvalget advarer nettopp mot at slike indirekte mekanismer kan føre til tilbakeholdenhet og selvsensur.

Akademiske institusjoner har et viktig, internt arbeid å gjøre. Ikke i å trene ansatte i å skrive kronikker uten brodd, men med å sikre at faglig uenighet forblir nettopp faglig uenighet – i et trygt arbeidsmiljø.

Kierulf-utvalget påpeker at institusjonene som legger til rette for ytringsfrihet nettopp bedrer sitt omdømme. Videre sier det at faglige ytringer bør komme fra fagfeller, ikke institusjonelt ledelseshold – og at god folkeopplysning innebærer også et ansvar for offentlig å imøtegå det man mener er feil eller dårlig formidling innen egne felt.

Intensjonen er klar: Akademisk ytringsfrihet vernes gjennom praksis. Kun når ansatte vet at faglig kritikk møtes med faglig svar – ikke med institusjonell klagebehandling – fungerer ytringsrommet slik det er ment å gjøre.

Innlegget var først publisert i DN 22. april 2026. 

• Del på Facebook
• Del på Twitter
• Del på LinkedIn
• Del med e-post