Regner selv feil om formuesskatt – og nå er regnefeil et sidespor?
Norske investorer må betale formuesskatt på all formue, ikke bare aksjer. Mæland og Thorburn ser bort fra det og ender med feilslutningen «utenlandske investorer kan betale mer enn norske».
De tar utgangspunkt i vårt talleksempel, hvor et selskap har fem millioner i årlig inntjening, og en markedsverdi på 100 millioner kroner. En norsk eier må betale én prosent av markedsverdien i formuesskatt.
Siden skatten er på én million kroner, utgjør den 20 prosent av inntjeningen. Mæland og Thorburn sier derfor at «nåverdien av skatteinntektene er 20 millioner, mens eiers verdi er 80 millioner. Summen er fortsatt 100 millioner.» Slik kommer de frem til at en norsk investor bare er villig til å betale 80 millioner for selskapet.
Det de ser bort fra, er at den norske investoren må betale formuesskatt uansett hvilket aktivum hun investerer i, og at markedsprisen på alle aktiva bestemmes i et internasjonalt kapitalmarked.
Mæland og Thorburn hevder at den norske investorens betalingsvilje for selskapet tilpasses slik at avkastning etter skatt blir lik avkastningen til en investor som ikke betaler formuesskatt.
Men denne avkastningen er ikke tilgjengelig for en investor som betaler formuesskatt på alle aktiva.
I stedet tvinges norske investorer til å godta en avkastning etter skatt som er markedsavkastning minus den andelen som går til staten. Dette skjer ved at de betaler markedspris for eiendelen, men sitter igjen med en lavere kontantstrøm etter skatt enn utenlandske investorer som eier samme aktivum.
La oss gjøre dette litt mer konkret.
Anta at du som norsk investor har en konto i DNB som gir fem prosent rente. Ved å plassere 100 millioner på kontoen vil du hvert år kunne ta ut fem millioner kroner og sitte igjen med fire millioner etter å ha betalt formuesskatt, mens en utenlandsk investor sitter igjen med fem millioner.
Handelsbanken tilbyr deg så å kjøpe et gjeldsbrev, en evigvarende omsettelig obligasjon som gir en utbetaling på fem millioner kroner i året. Obligasjonen har skatteverdi som er lik prisen du betaler. Hva er du villig til å betale for den?
Hvis du betaler 100 millioner, får du fire millioner i årlig utbetaling etter skatt. Du sitter altså nøyaktig like godt i det enten du lar de 100 millionene bli stående på konto i DNB, eller kjøper Handelsbankens obligasjon for 100 millioner. Betalingsviljen din for gjeldsbrevet er altså 100 millioner.
Hva sier Mæland og Thorburns analyse om betalingsviljen din for Handelsbankens gjeldsbrev? Siden staten tar 20 prosent av avkastningen, er du bare villig til å betale 80 millioner, hevder de.
En betalingsvilje på 80 millioner betyr at du ville takket nei hvis Handelsbanken tilbød deg gjeldsbrevet for 90 millioner kroner. Men dette er vitterlig en god pris!
For hvis du kjøpte obligasjonen for 90 millioner og lot de resterende 10 millionene bli på konto i DNB, ville du hvert år fått utbetalt fem millioner fra Handelsbanken og en halv million fra DNB. Etter formuesskatt ville du altså sitte igjen med 4,5 millioner i året.
Likevel mener altså Mæland og Thorburn at du ville avslå Handelsbankens tilbud, og la de 100 millionene forbli på konto i DNB, og heller sitte igjen med fire millioner i året etter skatt.
Det er åpenbart feil at du ville avslått å kjøpe gjeldsbrevet for 90 millioner. Det samme gjelder for ethvert beløp under 100 millioner, som derfor er betalingsviljen til både norske og utenlandske investorer.
Mæland og Thorburn tar også for seg et scenario hvor formuesskattesatsen er 4,95 prosent, slik at staten tar 99 prosent av avkastningen. De kommer da frem til at du har en betalingsvilje på én million kroner for Handelsbankens obligasjon.
De mener altså at du vil avslå hvis Handelsbanken er villig til å selge gjeldsbrevet for to millioner kroner. Hvis du gjør som de sier, har du bare utbetalt femti tusen kroner etter skatt, mot 4,95 millioner etter skatt hvis du tar imot Handelsbankens tilbud. Igjen finner de en altfor lav betalingsvilje.
Mæland og Thorburns konklusjon hadde vært riktig hvis kontoen i DNB var fritatt for formuesskatt, slik at du der ble sittende igjen med fem millioner per år, men slik er det altså ikke.
Mæland og Thorburn, som selv tok debatten inn på dette sporet ved å påstå at andre hadde gjort en regnefeil, sier nå at «denne diskusjonen er et sidespor i formuesskattedebatten».
Er det fordi de har innsett at de selv tok feil, at de nå mener dette er et sidespor?
Innlegget var først publisert i DN 29. september 2025.