Modellen strider mot sunn fornuft
En kake blir ikke større av at den blir delt, og formuesskatten gjør ikke norske selskaper mer verd. Den gjør tvert imot bedriftsetablering til en ekstremsport.
La oss starte med det viktigste: Uansett om modellen deres er «riktig» eller «feil», er den lite relevant for diskusjonen om formuesskattens incentiveffekter.
Bjerksund og Schjelderup modellerer formuesskatten som en andel av selskapets inntjening, nærmest som en selskapsskatt. Dette kan kanskje være rimelig for børsnoterte selskaper.
Men det er ikke på Oslo Børs problemet ligger. Det ligger i gründernes vilje til å starte nye virksomheter – og i utbyttene unoterte selskaper må betale for å dekke eiernes skatt, og som reduserer investeringer, lønnsomhet og vekst.
For unoterte selskaper er formuesskatten tilnærmet en fast kostnad som må betales, uansett overskudd eller tap. Det gir økt risiko og svekker incentivene til å satse på nye ideer – nettopp den drivkraften Norge trenger for å lykkes med omstillingen etter oljen.
I stedet selges norske virksomheter ut av landet, mens norsk kapital flyttes til tryggere spareprodukter.
Alle disse skadelige virkningene av formuesskatten ser modellen til Bjerksund og Schjelderup bort fra.
Så til regnefeilen.
I deres modell samvarierer skatten med selskapets overskudd – som om staten var en passiv aksjonær.
Feilen oppstår når de beregner verdien av et selskap for en norsk investor. De glemmer at staten, gjennom skatten, faktisk har rett til en andel av selskapets samlede verdi.
La oss bruke talleksempelet til Thomassen og Zoutman: Et selskap med markedsverdi på 100 millioner kroner og fem millioner i årlig forventet inntjening. Med en skattesats på én prosent av markedsverdien må en norsk eier betale én million i formuesskatt.
Dermed går 20 prosent av inntjeningen til staten, mens eieren sitter igjen med 80 prosent. Statens andel av selskapet – nåverdien av skatteinntektene – er da 20 millioner, mens eiers verdi er 80 millioner. Summen er fortsatt 100 millioner.
Men Bjerksund og Schjelderup hevder at en norsk eier også etter skatt verdsetter selskapet til 100 millioner, til tross for at staten tar 20 millioner – som om skatten øker den samlede verdien til 120 millioner. I deres modell er formuesskatt en pengemaskin som skaper mer verdier jo høyere den er.
Med en formuesskattesats på 4,95 prosent blir urimeligheten åpenbar: Staten tar 99 prosent av inntjeningen, men modellen sier at eieren likevel verdsetter selskapet til 100 millioner. Nåverdien av skatteprovenyet blir da 99 millioner, og totalverdien stiger til 199 millioner.
Dette strider mot sunn fornuft. Størrelsen av en pai øker ikke fordi den blir delt. Innen finans kalles dette verdiadditivitet – summen av krav på et selskap må være lik samlet selskapsverdi.
Problemet er at modellen går i ring: De starter med en før-skatt-verdi, finner at den gir lavere avkastning etter skatt, som de så bruker som diskonteringsrente – som naturligvis gir den opprinnelige før-skatt-verdien, bare at denne nå tolkes som selskapsverdi etter skatt.
Regnestykket blir riktig først når vi bruker norsk eiers verdi etter skatt i både teller og nevner i deres ligning (nummer 6). Da blir avkastningskravet for norske eiere lik markedets avkastningskrav – og ikke lavere, slik Bjerksund og Schjelderup hevder.
Det må være slik, fordi risikoen i investeringen er den samme før og etter skatt. En nøytral skatt – slik de modellerer formuesskatt – endrer ikke risikoprofilen: Om en norsk eier deler verdien med staten, eller en utlending eier 100 prosent, er risikoen i kontantstrømmen den samme.
Men denne diskusjonen er et sidespor i formuesskattedebatten.
Endringer i formue og risiko påvirker investorers og gründeres adferd, særlig når det gjelder risikotagning. Dette gjelder spesielt for unoterte selskaper, som utgjør det store flertallet i Norge.
For investorer og gründere fungerer formuesskatten som en risikoforsterker. Den gjør nyetableringer til ekstremsport: Skatten må betales uansett, selv når utfallet er høyst usikkert eller virksomheten går med tap. Selskapsskatt, som varierer med inntjening, har ikke samme effekten.
Formuesskattens incentiv- og likviditetseffekter gir adferd som reduserer kaken som skal finansiere vår velferd. Et skatteforlik må ta høyde for dette.
Problemet løses ikke med et litt høyere bunnfradrag. Enten må det heves til et så høyt nivå at familieeide bedrifter og innovative vekstselskaper med store ambisjoner ikke hemmes – eller så må formuesskatten fjernes. Bortfallet av provenyet er en investering i fremtiden.
Innlegget var først publisert i Dagens Næringsliv 23. september 2025.