Misforstår om formuesskatt og avkastningskrav

Formuesskatten reduserer investors inntekter, men reduserer samtidig investors avkastningskrav. De to effektene utligner hverandre, og norske og utenlandske investorer setter samme verdi på prosjektet.

I et innlegg i DN 25. august kritiserer Jøril Mæland og Karin Thorburn vår artikkel publisert i International Tax and Public Finance for å være virkelighetsfjern («Skatteforskning uten bakkekontakt – bagatelliserer formuesskatten»). De mener at formuesskatten skader norsk næringsliv og gjør norske investorer mindre konkurransedyktige.

Vår forskning viser at Mæland og Thorburns påstander er basert på en fundamental misforståelse av hva et avkastningskrav er i en markedsøkonomi.

Mæland og Thorburns kritikk behandler avkastningskrav som noe en investor kan ønske seg for å kompensere for en skatt. Med en slik logikk gir formuesskatten et høyere avkastningskrav. Dette gjør de et stort poeng av når de «forklarer» formuesskattens skadevirkninger. Imidlertid er dette en form for ønsketenkning som strider mot grunnleggende økonomisk teori.

Et avkastningskrav er ikke noe en investor kan justere etter eget forgodtbefinnende.

Tenk deg en norsk banksparer, la oss kalle henne Jøril. Hun må betale formuesskatt på innskuddet sitt, mens en utenlandsk banksparer med innskudd i samme bank slipper. Jøril kan oppleve dette som urettferdig, men hun kommer ingen vei med å gå til banken og kreve høyere rente for å kompensere for formuesskatten. Banken vil bare peke på at Jøril allerede får markedsrente, som er lik for alle, og avvise kravet.

På samme måte kan ikke en norsk hotelleier som betaler formuesskatt, la oss kalle henne Karin, sette opp prisen på hotellrom for å kompensere for skatten. I et konkurranseutsatt marked ville hotellgjestene bare valgt et tilsvarende hotell som har lavere priser. Dette hotellet kan være eid av en utlending eller en stiftelse som ikke betaler formuesskatt, eller en norsk eier som innser at det ikke er mulig å sette opp prisen på grunn av konkurransen. For Karin er det økonomisk selvskading å fastholde en høy pris som ikke er konkurransedyktig. Hun må akseptere den markedsbestemte avkastningen, selv om formuesskatten reduserer hennes personlige avkastning.

I vår artikkel ser vi på en formuesskatt som beregnes av markedsverdi. Når et prosjekt skal vurderes, er det forventet avkastning på en tilsvarende alternativ investering i markedet – alternativavkastningen – som bestemmer avkastningskravet.

Vår analyse viser at formuesskatten har en dobbel virkning: Formuesskatten reduserer investors prosjektinntekter, men samtidig reduserer den også investors avkastningskrav. Disse to effektene utligner hverandre, slik at en norsk investor kommer frem til samme verdi av et prosjekt som en utenlandsk investor.

Dette resultatet gjelder også om det råder usikkerhet og om investorene har ulik skatt på inntekt.

Norske investorer står dermed på lik linje med utenlandske investorer som slipper formuesskatt når de konkurrerer om å verdsette og investere i norske bedrifter.

Ved vurderingen av et prosjekt, ser det ut til at vår faglige uenighet er knyttet til avkastningskravet. Vi finner at formuesskatten gir et lavere avkastningskrav fordi den reduserer investors alternativavkastning.

Med Mæland og Thorburns avkastningskrav blir investor kompensert for skatten slik at kravet øker. Da antar man implisitt at alternativet til å investere i prosjektet er å gjøre en tilsvarende investering hvor skatten er fullt kompensert.

Problemet med en slik logikk er at det ikke finnes noen slik alternativ investering i markedet. Mæland og Thorburns avkastningskrav er basert på ønsketenkning.

Vår forskning viser at virkningen av en skatt må analyseres basert på hvordan økonomisk rasjonelle aktører opererer i et marked. En sunn debatt om norsk skattepolitikk må ha som premiss at investorer er rasjonelle og kan ikke baseres på påstander om at spesielt formuesskatten leder investorer til å opptre irrasjonelt.

I innlegget kommer Mæland og Thorburn med en rekke usammenhengende påstander om formuesskattens skadevirkninger uten å belegge disse med egen eller andres forskning, med unntak av en upublisert BI-studie. Det gir et dårlig grunnlag for en meningsfylt faglig debatt.

Med sitt innlegg bidrar de hverken med forskningsformidling eller til å bringe den faglige debatten videre.

Innlegget var først publisert i DN 31. august 2025.