Brudd på vitenskapelige normer
Thore Johnsen og Terje Lensbergs argumenter om formuesskatt er tilbakevist i 2016, påvist å være logisk inkonsistente. Det kom aldri tilsvar, så strek er satt og feilen innrømmet. Nå bruker de dem igjen.
Hva vil vi med de rike?
Det er vel ikke bare skattepengene deres vi vil ha?
Forskning på skatt er viktig, men blir aldri komplett, i politisk forstand. Debatten mellom Petter Bjerksund og Guttorm Schjelderup og Jøril Mæland og Karin Thorburn i DN denne og forrige uke dreier seg på ingen måte om bare noen få forskningsbidrag.
Sinnet og engasjementet rundt eierskap og eierbeskatning handler om mer enn formuesskatten.
Etter mitt syn har debatten manglet et viktig spørsmål: Er kapital og investeringer spesielt interessant for Norge nå som vi står overfor aldring, grønn endring, forsvarsutfordringer, og petroleumsnedgang?
For meg er svaret et opplagt ja: oljen – godt utnyttet – dro velstand, sysselsetting og investeringer av seg selv. Nå tilsier aldring færre hender og hoder. Kreative og skuddredde investeringer kan gi oss innovasjon og bedre bruk av de ressursene vi har. Vi har oppgaver foran oss.
På den politiske scenen, inkludert i mediene, skyldes ikke sinnet og engasjementet bare formuesskatten. Under Støre-regjeringen har vi fått tumulter og støy knyttet til overraskende skatter, som lakseskatt og kraftskatt.
En overraskende skattemakt gjør alle nervøse. Investeringsviljen fremover svekkes. I tilfellet med overraskelseskattene gjorde lovgiverne et poeng av at dette må gjøres fort, for ellers vil aktørene tilpasse seg (Bech Holte, blant andre, har viktige detaljer om dette). Men økonomiens tilpasning er det viktigste i en skattereform. Så hvis tilpasningen er et stort problem, så er reformen dårlig. Summen av tilpasninger bør være ønsket.
Vi fikk også tåpelige argumenter om nøytralitet, av typen at en kontantstrømskatt ikke er en vridende skatt, men et «partnerskap», fordi futen tar samme andel av kostnadene som av inntektene. I den situasjonen: Tøv.
Seiglivede myter om formuesskatt
Debatten om formuesskatten er full av myter. Her avliver vi fire av de mest seiglivede.
Overraskende skatter som innføres midt i en nokså moden sektors levetid – som med kraftprodusentene og fiskeoppdretterne – vil i stor grad ta belønningen uten å ta kostnaden. Investeringsviljen fremover vil svekkes og vris.
Formuesskatten har fått moderat med motstand i sin lange levetid, så mer støy nå dreier seg vel om at en vesentlig skjerpelse kom sammen med overraskelsene nevnt ovenfor. Skjerpelsen – i ligningsverdier og skattesatser – kom også sammen med skjerpelse i utbytteskatten (men selskapsskattesatsen ble dempet).
Dermed har eierskap blitt dyrere – for norske eiere.
Jeg har aldri forstått argumentet om at mange eiere ikke tar ut utbytte for å betale formuesskatten. Ønsker vi bare eiere som ikke trenger eller vil betjenes av en lønnsom bedrift? Som kan ta penger ut av skogen eller lommen for ikke å tappe bedriften?
Utbytteskatten bør være et uttrykk for at folket ønsker å se formuer investert i verdiskapende virksomhet, heller enn i lengre yachter og festmiddager. Med formuesskatten tvinger staten verdier ut av virksomheten, og utbytteskatten er en del av statens krav overfor norske eiere.
Kombinasjonen har opplagt en dempende effekt på norske eieres vilje og evne til å investere. En antagelse om at utenlandske kapital kan gjøre alt i norske bygder som norske eiere kunne gjort, snur ikke alene denne diskusjonen.
De rike prioriteres over vanlige folk
Debatten om formuesskatt i et nøtteskall er dette: De rike vet best.
Når mange eiere betaler lite skatt direkte, om ikke gjennom formuesskatten, så er det nettopp fordi kapital og store formuer både er attraktivt og – over tid – flyktig.
En eiervennlig skattereform krever derfor en bred politisk aksept for at formuer og eierskap har verdi for fremtiden. Motivasjonen vil altså – i så fall – være en verdsettelse av innovasjon og produktivitet. En tolkning av formuer i bedriftseierskap er jo at disse verdiene vokser bedre i privat enn offentlige eierskap.
Norge har planetens sterkeste statsfinanser siden pyramidene ble bygget i Egypt. Det finnes ingen krise som kan hindre at vi bygger fremtidsverdier. Vi er godt posisjonert for å hente produktivitetsgevinster via tre klassiske byggeklosser: miljøskatter og for øvrig bredt anlagte skatter og avgifter, og moderate skatte- og avgiftssatser.
Våre tre utfordringer i aldring, grønn overgang og sikkerhet krever arbeidsproduktivitet og arbeidsinnsats. For dette trenger vi investeringer i et problemløsende og variert arbeidsliv.
Skattetrikset fra Facebook er et velkjent smutthull
Det som kan se ut som et nisjefenomen på Facebook, er et velkjent problem for oss som forsker på skatt og selskapsstrukturering.
For ordens skyld: Eskeland og ENE Senteret jobber med partnere i energi- og transportsektoren gjennom forskningsrådsprosjekter som NTrans, HyValue og Martrans.
Innlegget var først publisert i Dagens Næringsliv 4. september 2025.