Akademisk debatt avgjøres ikke ved å si at diskusjonen er over

Formuesskatten berører både verdiskaping, eierskap og nødvendige investeringer. Da er det avgjørende å holde liv i en åpen og kritisk diskusjon.

Petter Bjerksund og Guttorm Schjelderup hevder i innlegg i DN 3. september at diskusjonen om formuesskatt nå er «avsluttet», og at videre debatt er et «brudd på vitenskapelige normer». Dette er en uvanlig og lite fruktbar tilnærming til akademisk uenighet.

Vitenskap drives frem nettopp gjennom kritikk, revisjon og nye perspektiver. Når forskere trekker ulike konklusjoner, er det ikke et tegn på normbrudd, men et uttrykk for at vi står overfor komplekse spørsmål som fortjener en åpen, grundig og kritisk diskusjon.

Å erklære at «feilen er innrømmet» fordi det ikke kom et svar på én enkelt artikkel publisert av en tredjepart for ni år siden, er ikke en vitenskapelig prosedyre. Det er en retorisk strategi.

Hva vil vi med de rike?

Det er vel ikke bare skattepengene deres vi vil ha?

I innlegget påstår de at vi gjenbruker «logisk inkonsistente» argumenter, uten å ta stilling til substansen i vår argumentasjon i vårt innlegg mandag («Seiglivede myter om formuesskatt»). Her ligger kjernen i uenigheten: Hvordan påvirker formuesskatten selskapsverdier, avkastningskrav og investeringsincentiver?

Dette er spørsmål som ikke kan avfeies ved å erklære at «strek er satt». Særlig ikke når de samme forfatterne de siste årene har avvist flere forsøk fra oss – både i og utenfor offentligheten – på å få i gang en reell og åpen debatt om norsk eierskatt.

Brudd på vitenskapelige normer

Thore Johnsen og Terje Lensbergs argumenter om formuesskatt er tilbakevist i 2016, påvist å være logisk inkonsistente. Det kom aldri tilsvar, så strek er satt og feilen innrømmet. Nå bruker de dem igjen.

Bjerksund og Schjelderups resonnement om formuesskatten bygger på en teoretisk modell hvor de feilaktig hevder at skatten reduserer både investorers inntekter og deres avkastningskrav – slik at nettoeffekten på selskapsverdien blir null.

De bruker modellens konklusjoner i mediene langt utover det de burde – blant annet gjennom å implisere at resultatene også holder for unoterte selskaper.

Det at artikkelen er publisert i et vitenskapelig tidsskrift betyr ikke at den er korrekt. Iblant feiler fagfellevurderingene – især i tidsskrifter av lavere kvalitet, som i dette tilfellet – og da hender det at feil ikke blir oppdaget i tide.

En vitenskapelig diskusjon bør handle om å teste modeller mot faktiske observasjoner og om å vurdere om forutsetningene er rimelige. Dersom vi overser likviditetsuttak, forskjeller mellom børsnoterte og unoterte selskaper, eller den dokumenterte kapitalflukten, mister analysen relevans.

Seiglivede myter om formuesskatt

Debatten om formuesskatten er full av myter. Her avliver vi fire av de mest seiglivede.

Derfor er det uheldig når Bjerksund og Schjelderup både ukritisk fremmer resultatene fra sin modell og samtidig hevder at videre debatt ikke er «nødvendig».

Det motsatte er tilfellet: Nettopp fordi formuesskatten berører både verdiskaping, eierskap og investeringer som er nødvendig for å finansiere vår fremtidige velferd, er det avgjørende å holde liv i en åpen og kritisk diskusjon.

Vitenskapelige normer handler ikke om å lukke debatten, men om åpenhet, kritikk og kvalitetssikring.

Vi etterlyser faglige og saklige argumenter fra Bjerksund og Schjelderup som svarer på vår kritikk. Det er bare slik vi kan komme nærmere sannheten om hvordan formuesskatten faktisk virker.

Innlegget var først publisert i Dagens Næringsliv 4. september 2025.