På Linkedin kommer det frem at påstanden er frafalt.
Jarle Møen
Utydelig dementi og flere feilslutninger
Karin Thorburn og hennes forskningsgruppe har på ti år ikke skrevet én setning som kan brukes av et skatteutvalg.
Jøril Mæland og Karin Thorburn har i en serie innlegg debattert en artikkel av mine medarbeidere, Petter Bjerksund og Guttorm Schjelderup.
Mæland og Thorburn har kritisert Bjerksund og Schjelderups modelloppsett, og de har påstått at artikkelen inneholder en regnefeil. I DN 6. oktober skriver Mæland og Thorburn på nytt om artikkelen, men uten å nevne regnefeilen («To verdener her på NHH – men bare én virkelighet»). På Linkedin kommer det frem at påstanden er frafalt.
Når de bommet på grunnleggende nåverdiberegning og feilaktig påsto at respekterte kolleger ikke forsto sin egen modell, ville det vært redelig å beklage.
I stedet konstruerer Mæland og Thorburn en stråmannshistorie om at skatteøkonomene «i femte etasje» tror blindt på en verden med perfekte kapitalmarkeder, mens finansøkonomene «i syvende etasje» forstår den virkelige verden der kapitalen er knapp og investorene er risikoaverse.
Dette er en karikert fremstilling som bidrar til unødig polarisering. Mæland og Thorburn underslår at artikkelen til Bjerksund og Schjelderup ikke siktet mot å drøfte alle aspekter ved formuesskatten. Den var avgrenset til å drøfte hvorvidt utenlandske investorer uten formuesskatt kan overby norske investorer i formuesskatteposisjon.
For å få frem hovedmekanismen, tok Bjerksund og Schjelderup utgangspunkt i et velfungerende kapitalmarked og en formuesskatt som verdsetter alle aktiva til markedsverdi. Dette var et formålstjenlig rammeverk, og det er spesielt dekkende for handel med børsnoterte aksjer. Modellen har solid forankring i fagområdet finansiell økonomi.
Mæland og Thorburn er opptatt av virkningen av formuesskatten på unoterte aksjer. Da kan det være relevant å drøfte kapitalmarkedsimperfeksjoner, men den viktigste skattemessige forskjellen på noterte og unoterte aksjer er at unoterte aksjer typisk har stor verdsettelsesrabatt. Gjør man en slik utvidelse av Bjerksund og Schjelderups modell, vil norske investorer kunne overby de utenlandske slik jeg skrev i en kronikk i DN allerede i 2014 («Skatt på norske eierskap?», 9. august 2014).
Mæland og Thorburn ivrer i stedet for en modellutvidelse som ser på effekten av at ligningsverdien på unoterte aksjer blir satt med utgangspunkt i bokført kapital. Det gir et avvik mellom ligningsverdi og markedsverdi som har risikoeffekt. Påstanden er at formuesskatten virker som gjeld og øker investorenes avkastningskrav.
Dette spilte deres eget institutt inn i høringsrunden etter Scheelutvalgets NOU allerede i 2015. Påstanden er imidlertid tilbakevist. Den ble behandlet av Bjørn Sandvik ved Universitetet i Bergen i en artikkel i Samfunnsøkonomen nr. 3 i 2016. Sandvik så på en investor som sitter med børsnoterte aksjer og kjøper en unotert aksje. Han fant at skattlegging basert på bokført verdi ikke påvirker investors verdsettelse av den unoterte aksjen.
Mæland og Thorburn må gjerne utfordre dette synet.
Jarle Møen
Mæland og Thorburn må gjerne utfordre dette synet, men de kan ikke delta i offentlig debatt og ignorere den eksisterende forskningslitteraturen.
Sandviks artikkel drøftet også betydningen av at unoterte aksjer i gjennomsnitt har lavere ligningsverdi enn markedsverdi. Han trekker samme konklusjonen som Skatteutvalget i NOU 2022:20: Dagens formuesskatt skaper en vridning i kapitalmarkedet som øker investeringene i unoterte aksjer.
Mæland og Thorburn er trolig de eneste økonomene i landet som bestrider dette. De skriver at hvis formuesskatten virkelig stimulerer til mer investeringer i unoterte aksje bør vi se «en overflod av risikovillig kapital og et blomstrende gründermiljø».
Denne hypotesen har ikke rot i virkeligheten. Finansmarkedene skal kvalitetssikre investeringsprosjekter, og gründere vil sjelden oppleve «overflod» av risikokapital selv i en økonomi uten skatter.
Den åpenbare hypotesen er at skattefavorisering av unoterte aksjer trekker i retning av økt kapitaltilgang. Hvor kraftig stimulans det medfører, er et empirisk spørsmål siden mange andre momenter enn skatt spiller inn. Hvis skatt ikke har effekt på kapitaltilgangen, faller imidlertid bekymringen til Mæland og Thorburn bort.
Mæland og Thorburns institutt har i mer enn ti år ytret dyp uenighet med skatteforskerne i etasjene under seg. Thorburn har vært professor for faglig ledelse i hele denne perioden, og Mæland var instituttleder frem til 2021. I disse årene har finansforskerne aldri skrevet en setning som kan brukes av et skatteutvalg.
Denne hypotesen har ikke rot i virkeligheten.
Jarle Møen
Senter for skatteforskning har i samme periode publisert nærmere 100 vitenskapelige artikler om skatt. Det ville være verdifullt om Mæland og Thorburns forskningsgruppe også bidro til å utvikle det kunnskapsgrunnlaget som det norske skattesystemet hviler på.
Dersom Mæland og Thorburn mener viktige spørsmål i den norske skattedebatten står uavklar, holder det ikke å skrive debattinnlegg.
Innlegget var først publisert i DN 12. oktober 2025.