To verdener her på NHH – men bare én virkelighet
Hos oss i syvende etasje på NHH er kapital begrenset, investorer skyr risiko, og skatten endrer investorenes adferd. I femte etasje er kapital ubegrenset, risiko uten betydning og formuesskatten nøytral.
De siste ukenes skattedebatt har vist oss én ting: Skatteøkonomer og finansøkonomer ser verden på fundamentalt ulike måter.
I skatteøkonomens verden er kapital ubegrenset, bedriftene har alltid nok kontantstrøm, og en skatt på formue endrer i prinsippet ingenting. Verdien etter skatt er lik verdien før skatt. I modellen til Petter Bjerksund og Guttorm Schjelderup er formuesskatten uten adferdsvirkninger: Enten den tar 1, 20 eller 90 prosent av inntjeningen, påvirkes ikke verdier, incentiver eller tilgangen til kapital.
For en finansøkonom er dette vanskelig å kjenne igjen.
I vår verden er kapital knapp, investorer er risikoaverse, og de krever en risikopremie for å binde kapital i usikre prosjekter. Formuesskatten reduserer investorens formue, men ikke kravet til risikokompensasjon.
For unoterte selskaper er formuesskatten et gjeldskrav som må betales uavhengig av lønnsomhet. Finansforskningen er entydig: Økt gjeld gjør investering mer risikofylt. Med formuesskatten øker risikoen – og investeringene flyttes mot tryggere plasseringer.
I syvende etasje i høyblokken på NHH, der finansmiljøet holder til, er vi rørende enige om dette. Men vi vet også at teori bare er begynnelsen. Det som teller, er hvordan skatten faktisk virker i praksis.
Et grunnleggende spørsmål er: Finnes risikopremien?
For en finansøkonom er svaret selvsagt ja. Over tid har aksjemarkedet gitt langt høyere avkastning enn bankinnskudd og obligasjoner – nettopp fordi risikoen er høyere.
Oljefondets strategi bygger på denne innsikten: det finnes en markedspremie for å bære risiko.
Hvis skatteøkonomenes påstand om nøytralitet var riktig, skulle vi ikke se noen systematiske effekter på kapitaltilgang. Men realiteten er en annen. Kapitaltilgangsutvalget (2018) viste at det er mangel på egenkapital til små selskaper med kapitalbehov opp til 20 millioner kroner. OECD har dokumentert at Norge ligger langt bak Sverige og Danmark i tidligfaseinvesteringer.
Om formuesskatten virkelig stimulerte til mer investering i unoterte aksjer, slik Simen Markussen og Knut Røed argumenterer for i DN 2. oktober («Formuesskatten er ikke en skatt på norsk eierskap»), burde vi se det motsatte: en overflod av risikovillig kapital og et blomstrende gründermiljø. Det gjør vi ikke.
Skatteøkonomer mener at likviditetsbelastningen ved formuesskatten er uproblematisk. Små selskaper kan jo bare låne, hevdet professor Jarle Møen på et Civita-arrangement i fjor. For en finansøkonom er dette en teoretisk betraktning uten rot i virkeligheten.
Når eiere av unoterte selskaper må ta ut midler for å betale formuesskatten, reduseres likviditet og konkurranseevne. Dette er ikke bare anekdoter: En omfattende BI-studie av 33 000 norske familieeide bedrifter viser at selskapene svekkes som følge av eiernes formuesskatt. Konkurrenter med utenlandske eiere slipper denne belastningen, og norskeide bedrifter taper terreng.
Effektene stopper ikke der. Internasjonal forskning viser at gründere ofte reinvesterer i nye selskaper i sitt nærmiljø. Dette er ikke bare et spørsmål om penger, men også om nettverk, erfaring og tilstedeværelse. Når dyktige gründere flytter fra Norge, mister vi ikke bare enkeltpersoner, men hele økosystemer som bidrar til nye oppstartsbedrifter.
Sverige så dette for snart 20 år siden. Da landet fjernet formuesskatten snudde det en pågående kapitalflukt. I dag er resultatene tydelige: Ifølge Startup Genome rangeres Stockholm som Europas femte sterkeste gründermiljø, mens Oslo er nummer 25 av 30. Sverige har fått frem en rekke suksessfulle vekstselskaper. Norge henger etter.
På Oslo Børs eier utenlandske investorer nå 56 prosent av de privateide aksjene. I Sverige er andelen 39 prosent. Norge har få børsnoteringer, og bare to av Nordens tredve største selskaper er norske.
Dette er ikke tilfeldig. Når rammebetingelsene gjør det mindre attraktivt å være norsk eier, vil eierskapet gradvis flyttes ut av landet.
På NHH står vi altså igjen med to verdensbilder:
- I skatteøkonomenes verden – i femte etasje – er kapital ubegrenset, risiko uten betydning og formuesskatten nøytral.
- I finansøkonomenes verden – i syvende etasje – er kapital begrenset, investorer skyr risiko, og skatten endrer investorenes adferd.
Teoretiske modeller kan være elegante, men politikk må bygge på hvordan verden faktisk er. Formuesskatten er ikke nøytral. Den svekker kapitaltilgangen til små selskaper, reduserer konkurransekraften til norsk eierskap, driver gründere ut av landet og gjør oss stadig mer avhengige av utenlandsk kapital.
Det er på tide at vi begynner å ta virkeligheten mer på alvor enn modellene.
Innlegget var først publisert i Dagens Næringsliv 5. oktober 2025.