De forutsetter bort den virkeligheten som bedriftseiere lever i.
Mæland og Thorburn
Når teorien møter virkeligheten: formuesskattens kostnad
Skatteforskeres modeller blir irrelevante for formuesskattedebatten hvis de forutsetter bort den virkeligheten bedriftseiere lever i.
Hvorfor begynte vi egentlig å skrive kronikker om formuesskatten?
Jo, fordi skatteøkonomene i femte etasje i høyblokken her på Norges Handelshøyskole hevdet at forskningen viser at formuesskatten ikke påvirker nordmenns investeringsincentiver eller selskapenes likviditet og konkurranseevne – og heller ikke hemmer innovasjon og gründervirksomhet mer enn andre skatter.
Dette stemmer ikke. Forskningen viser ikke dette.
Vårt mål har hele tiden vært å informere politikere og opinionen om at formuesskatten har negative virkninger på nyetableringer og konkurransekraften til norskeide selskaper. Det er nettopp selskapenes investeringsbeslutninger og evne til å finansiere seg som er vårt forskningsområde.
Frem til nå har kollegene i femte etasje vist til en modell av Petter Bjerksund og Guttorm Schjelderup. Den har vi tidligere kritisert i DN.
I DN 13. oktober viser Jarle Møen til en annen modell (Sandvik, 2016), som forunderlig nok viser at formuesskatt øker investors verdi av et unotert selskap.
Begge modellene antar dessuten at investorers beslutninger ikke påvirker selskapenes virksomhet. Da blir prediksjonen selvsagt at skatten ikke har noen effekter på næringsvirksomhet og verdiskaping.
Modellene er irrelevante for den sentrale delen av formuesskattedebatten: De forutsetter bort den virkeligheten som bedriftseiere lever i.
For gründere og familieeide selskaper som har det meste av formuen i egne selskaper, må betalingen av formuesskatten tas fra selskapene. Resultatet er at norskeide selskaper vokser saktere og blir mindre lønnsomme enn konkurrenter med utenlandske eiere.
Formuesskatten begrenser utvikling av gode ideer. Den rammer særlig kapitalintensive prosjekter – nettopp de som kan gi størst verdiskaping og omstillingsevne. Dermed svekkes Norges evne til innovasjon og nyskapning – en evne så viktig at årets nobelpris i økonomi gikk til forskere som har identifisert betydningen av teknologisk utvikling og «kreativ ødeleggelse» for økonomisk vekst.
Formuesskatten begrenser utvikling av gode ideer.
Mæland og Thorburn
Skatten forsterker også ulikheten i hvem som kan ta risiko. Bare de mest velstående har likviditet til å betale formuesskatt selv i år uten overskudd. Ønsker vi et samfunn der kun de rikeste kan eie og bygge selskaper?
Det er ikke bare formuesskatten som er problemet.
I 2022–2023 økte utbytteskatten med seks prosentpoeng til 38 prosent. Det gir samlet utbytte- og selskapsskatt er på hele 51 prosent av overskuddet – blant de høyeste i OECD. Legger vi til formuesskatten, blir belastningen enda høyere.
Også exit-skatten på urealiserte verdier skaper nye problemer. Den utgjør 38 prosent av urealiserte papirgevinster og justeres ikke selv om verdiene faller etter utflytting.
Nylig så vi hvordan den rammer gründeren bak Gelato – Norges første og eneste enhjørning – når han flytter med familien til Stockholm og ligger an til å måtte betale exit-skatt på nær en halv milliard kroner.
Exit-skatt på urealiserte verdier hindrer ikke bare eiere i å flytte fra Norge. Den gjør det også lite attraktivt å starte selskaper her – og gjør det mer risikabelt for utenlandsk kompetanse å flytte til og investere i Norge. Gründere med gode ideer gjør klokest i å flytte ut før selskapet har vokst seg stort eller blitt børsnotert.
Utflyttingen drives ikke bare av høyt skattetrykk, men også av usikkerhet rundt fremtidig skattepolitikk og holdninger til eiere.
Et Civita-notat viser at utflyttingen av formuende nordmenn økte drastisk i 2022–2023 sammenlignet med tidligere år: Totalt flyttet 105 personer med ligningsformue over 100 millioner kroner – seks ganger det årlige snittet under Solberg-regjeringen – og 48 personer med formue mellom 50 og 100 millioner.
Skal vi bevare velferden, trenger vi et sterkt privat næringsliv.
Mæland og Thorburn
Disse utflytterne betalte i snitt 7,4 millioner kroner i personlig skatt året før de flyttet – samlet over én milliard kroner.
Samtidig har bedriftene de eier blitt større. Det er reell risiko for at nye investeringer etter hvert følger eierne ut av Norge – man investerer naturlig der man bor og har størst kunnskap og nettverk.
Vi kan ikke observere formuesskattens kostnader for selskaper som aldri blir startet, eller som aldri får vokse seg store. Men dette er ikke bevis på at skatten ikke svekker verdiskapingen.
Norge er et flott land å bo i. Men kaken må bakes før den kan deles. Skal vi bevare velferden, trenger vi et sterkt privat næringsliv. Da må vi også tillate at noen lykkes.
PS: Alle som ønsker detaljert forklaring av vår kritikk av modellene, inklusiv hvorfor avkastningskravet ikke blir lavere, er velkomne til oss i syvende etasje på NHH. Vi byr på kaffe og hyggelig samtale!
Innlegget var først publisert i DN 15. oktober 2025.